På norsk folkemåls grunn : Arbeiderpartiets språkpolitikk fra 1929 til 1990

Abstract

Denne oppgaven beskriver Arbeiderpartiets språkpolitikk fra partiet begynte å utforme en offisiell politikk for dette området, til siste rest av det som kan kalles samnorskpolitikk ble fjernet i 1990. Startsåret er satt til 1929 fordi dette var året da Ap opprettet språk- og kulturkomiteen som foreslo den nye politikken. Denne gikk ut på å fremme et samnorsk folkemål – et slags kompromiss mellom nynorsk og riksmål – "norskere" enn riksmål, men samtidig nærmere folks "naturlige talemål" enn nynorsk var. Ap påsto også at de med denne politikken fremmet arbeiderklassens språk.

Jeg går inn på flere ulike politiske områder for å vise hvordan Ap forsøkte å nå dette politiske målet. Rettskrivningen (inkl. læreboknormalen) er selvfølgelig en av disse. Skolepolitikken ga rom for ytterligere regulering, i form av godkjenning av lærebøker, foreldres innflytelse i valg av disse, og regler for opprettelse av parallellklasser. Alt var riktignok ikke samnorsk i Aps språkpolitikk; nynorsk var også en viktig del. Nynorsken ble fremmet gjennom blant annet statens mållov, men også gjennom et annet politisk område: stedsnavnspolitikken. Frem til 1990 ble alle statlige stedsnavn i Norge regulert etter nynorsk rettskrivning. Nynorskpolitikken hadde det til felles med samnorskpolitikken at de begge fremmet "folkemål", derfor fungerte de greit sammen. På lengre sikt kunne det sies at også nynorskpolitikken fremmet samnorsk, siden dette fremtidige språket skulle ligge nærmere nynorsk enn riksmål, ifølge planen. Aps språkpolitikk møtte så mye motgang i løpet av 1950-tallet at politikken måtte revurderes. Dette ble gjort av det eksterne utvalget Vogt-komiteen på midten av 1960-tallet. Resultatet var at den forserte språkpolitikken ble oppgitt; noe som formelt skjedde gjennom disse lov- og rettskrivningsendringene frem til 1990: - Ny skolelov i 1969 (dog med noe reversering i 1985) - Ny mållov i 1980 - Ny bokmålsrettskrivning i 1981 - Ny stedsnavnslov i 1990

Oppgaven er delt inn i fire perioder: Den ideologiske perioden (1929-1939), Den taktiske perioden (1949-1963), Vendepunkt og forsoning (1963-1972) og Ny taktikk, gammel ideologi (1973-1990...). Med dette antyder jeg at Ap i den første perioden viste tydeligere hva de stod for, mens motstanden i løpet av 50-tallet fordret en mer taktisk politikk. I den tredje perioden kan man si at Ap "ga seg", men den siste perioden viser at denne handlingen ikke hang sammen med en tilsvarende holdningsendring. På 1980-tallet blusset det opp en ny språkdebatt i partiet, som viste at mange av de holdningene som lå til grunn for den gamle politikken, fremdeles var levende. Den "nye taktikken" var imidlertid ikke å gjenoppta samnorskpolitikken, men å styrke nynorskpolitikken. Konklusjonen i oppgaven går blant annet utpå at denne omleggingen var en fortsettelse av folkemålspolitikken (derav oppgavens tittel), men et klart brudd med den mer praktiske siden av den gamle politikken, nemlig samnorskpolitikken.

Language politics of the Norwegian Labour Party.