Mellom triumf og tragedie : beleiringen av Leningrad (1941-1944) i sovjetisk og postsovjetisk historiografisk tradisjon

Abstract

Den sovjetiske erfaringen av andre verdenskrig var preget av to grunnleggende elementer. På den ene siden var overvinnelsens triumf i møte med en formidabel dødsfiende: Sovjetunionen gikk seirende ut av sin "store fedrelandskrig", og bidro slik avgjørende til seieren over Hitlers Tyskland. På den andre siden var tragedien: Seierens pris ble betalt i form av ufattelige menneskelige tap, med 8,7 millioner falne soldater og minst 18 millioner døde sivile.

Leningrads skjebne under krigen tok opp i seg dens triumf og tragedie: Byen, som var under en morderisk beleiring i over 16 måneder, fra september 1941 til januar 1943, falt ikke; det militære forsvaret brøt ikke sammen, men sto fast tross ekstreme prøvelser. Men konsekvensene for sivilbefolkningen av den varige mangelen på mat, brensel og strøm, samt stadige artilleri- og luftangrep, var rundt én million døde – det er omtrent dobbelt så mange som omkom i hele Tyskland som følge av allierte luftangrep under hele krigsperioden, og det er nær like mange dødsofre som i Auschwitz. En sovjetisk historiker har da også beskrevet Leningrad under beleiring som "en gigantisk utryddelsesleir".

Denne studien er en undersøkelse av hvordan Leningrad-beleiringen har blitt fremstilt, vurdert og fortolket i sovjetisk og postsovjetisk historiografisk tradisjon. Spesielt undersøkes fremstillingen av de tyske krigsmålene og beslutningen om å beleire byen, av "hungervinteren" 1941/42 og av situasjonen i de okkuperte områdene av Leningrad-provinsen.

Generelt drøftes beleiringsmytens utvikling og funksjon, fra tilblivelsen under krigsårene og helt frem til reproduksjonen i skrivende stund. Beleiringsmyten forstås her som fortellingen om beleiringen som en triumf -- en heroisk og vellykket forsvarskamp. Denne fortellingens reproduksjon har ikke bare bunnet i dens nytte som politisk instrument (for regimet, med behov for å legitimere sin makt), men også i dens nytte som kulturelt meningsskapende (for mennesker med behov for å skape orden og mening i minnet om fortiden).

Studien viser hvordan beleiringsmyten, som var forankret i sovjetisk diskurs, levde videre etter Sovjetunionens fall. Tendensen til bevaring og reproduksjon av fortellingen om "heltebyen" med sine tappert kjempende "helteborgere" synes i det postsovjetiske Russland å være sterkere enn tendensen til sprengning av beleiringsmyten, hvilket forklares både ved den russiske statens historiepolitiske interesser i å drive "patriotisk oppfostring", og ved det russiske nasjonale fellesskapets behov for å identifisere seg positivt med sin fortid.