Allierte på kollisjonskurs? : Norge og den amerikanske skipsfartspolitikken

Abstract

Oppgaven tar for seg de skipsfartspolitiske interessemotsetningene mellom Norge og USA i perioden 1948-1960, og hvordan Norge i samarbeid med de andre vesteuropeiske skipsfartsnasjonene forsøkte å få USA til å endre sin skipsfartspolitikk.

Etter andre verdenskrig var de primære oppgavene for norske myndigheter å gjenreise landet etter fem år med krig og ødeleggelser. I tillegg skulle den gryende velferdsstaten som så dagens lys på 1930-tallet videreutvikles. Til disse oppgavene var tilgang på hard valuta som amerikanske dollar nødvendig. Ved siden av Marshallhjelpen ble handelsflåten det viktigste bidraget i denne sammenhengen. For å sikre størst mulige inntekter for handelsflåten, var det viktig for regjeringen at det var mest mulig fri konkurranse på det internasjonale fraktmarkedet.

I denne sammenhengen ble USA sett på av europeerne som det største hinderet for en fri internasjonal skipsfart. Det var fire årsaker til dette. For det første den amerikanske subsidiepolitikken, med subsidiering av egen flåte. For det andre, den amerikanske preferansepolitikken, som inneholdt klausuler om preferanse for egen handelsflåte til transport av varer til og fra USA. For det tredje, den store amerikanske flåten som seilte under bekvemmelighetsflagg. For det fjerde, USAs argument om at de trengte en stor handelsflåte av forsvars og etterretningsmessige årsaker. Den viktigste skipsfartspolitiske målsetningen for Norge i denne perioden var å få USA til å endre sin politikk innenfor disse fire områdene. I dette arbeidet samarbeidet norske myndigheter tett med de andre skipsfartsnasjonene innenfor Organisation for European Economic Co-operation (OEEC).