Norsk Lektorlag og enhetsskolen 1945-59

Abstract

17. januar 1958 la den sittende Arbeiderparti regjeringen frem forslag til ny Lov for folkeskolen. Her ble det foreslått å utvide den obligatoriske enhetsskolen til ni år. Norsk Lektorlag var en av de organisasjonene, som protesterte sterkest i mot. De protesterte mot hvordan loven hadde blitt til, dens form og mye av dens innhold. Det viste seg at protestene fikk lite å si for det endelige resultatet, for i mars 1959 ble loven vedtatt, kun med noen mindre endringer.

Målet med denne oppgaven har vært å finne ut hvorfor Lektorlaget reagerte som de gjorde. Problemstillingen har vært: Førte Norsk Lektorlag en bevisst kamp mot utvidingen av enhetsskolen forut for forslaget til ny lov for folkeskolen? Eller var de i stor grad uoppmerksomme til den endringsprosessen som foregikk på politisk nivå etter krigen? Hvis det var slik at de var uoppmerksomme, hva skyldtes denne uoppmerksomheten?

Analysen av Lektorlagets liv fra 1945-59 ga meg følgende svar: Frem til 1952 var Lektorlaget i front av utviklingen, fire år senere så de farene og i 1958 dro de i nødbremsen. Når det gjelder organisasjonens oppmerksomhet i forhold til utviklingen i skolepolitikken, er det klart at de var godt orienterte frem til 1952, men at de var uoppmerksomme fra da av og frem til 1958. Åsmund Arup Seips utsagn, om at Lektorlaget møtte loven i tre etapper hvor av den første gjennom en avvisning av en felles ungdomsskole før lovforslaget ble lagt frem, er dermed klart svekket.

Årsaken til Lektorlagets uoppmerksomhet skyldtes trolig følgende forhold: Norsk Lektorlag hadde en svært tungrodd og ressurskrevende organisasjon. Dette ga en organisasjon med høyt engasjement hos medlemmene, men med en lite profesjonell ledelse. Videre var den lille arbeidskapasiteten i sentralleddet sprengt. Man hadde derfor ikke tid til å analysere andre aktørers agendaer eller å arbeide utad. Lektorlaget forsto derfor ikke hva Arbeiderpartiet ønsket med skolen. I tillegg var Lektorlagets leder Sollesnes lite fokusert på annet en lønnsforhandlinger. Dette hadde han i stor grad støtte blant sine medlemmer for. Det er derfor jeg i etterpåkolskapens lys har lagt en del skyld på Sollesnes og medlemmene for organisasjonens uoppmerksomhet til endringene i skolepolitikken. Noe som på sikt førte til Lektorkulurens død.