”en Haard og Dyr Tid”. : fattigdom, tigging og løsgjengeri i Christiania 1790-1802

Abstract

Tukthusanordningen for Akershus og tjenestelovgivningen skilte skarpt mellom verdige og uverdige fattige og hadde repressive bestemmelser om tjenestetvang, forbud mot tigging og hjemstavnstvang for store deler av befolkningen. På slutten av 1700-tallet kom nye ideer om at nøden kunne skyldes arbeidsløshet og tukthuset ble kritisert som oppdragelsesanstalt for tiggere og løsgjengere. Ikke bare individuelle, men også samfunnsmessige forklaringer på nøden gjorde seg gjeldende. Antall dømte for tigging og løsgjengeri gikk ned og tukthuset ble erstattet med tyveridømte. Allikevel ble lovgivningen stående ved lag i Akershus stift og i Christiania og forstedene. Perioden jeg har undersøkt var dermed i spenningsfeltet mellom gjeldende repressiv lovgivning og reformpolitiske ideer. I tillegg preget dyrtid, økte sosiale skiller og et fattigvesen i forfall de fattiges situasjon og myndighetenes praksis.

Perspektivet i masteroppgaven er todelt, med vekt på både myndighetenes kategorisering av de fattige og de fattiges selvforståelse og forsørgelse. I årene 1790-1802 ble 610 personer forhørt på Christiania politikammer for tigging og løsgjengeri. Kun 72 ble dømt til tukthus, men det store antallet arresterte vitner om at reformperioden ikke innebar en oppmykning i synet på politiets plikt til å håndheve loven eller i synet på hvem som var uverdige fattige. Politiets praksis og kategorisering av de fattige var ambivalent og preget av institusjonelle mangler for å oppfylle både gjeldende lovgivning og reformideer. En stor del av de dømte var tjenesteløse unge kvinner, flere med tilleggsanklager om løsaktighet og dermed mulig prostitusjon.

Politiforhør av arresterte for tigging og løsgjengeri er unike kilder til de fattiges egne beretninger og rekonstruksjon av fattiges livsløp basert på deres egne fortellinger. I masteroppgaven legger jeg vekt på mangesysleri, tigging, prostitusjon og mobilitet som de fattiges forsørgelsesstrategier.