| dc.description.abstract | Det er over 70 år siden borgerkrigen i Spania brøt ut, og endte med et diktaturstyre under Francosco Franco de Bahamonde, som skulle vare i over 40 år. Den spanske borgerkrigen blir ofte sett på som en ideologisk krig, en krig mellom fascismen og nazismen på den ene siden, og arbeiderklassen og kommunismen på den andre. Det var krigen mellom diktatur og demokrati, kristne verdier og kultur mot kommunismen og de ”hvite” i mot de ”røde”. For mange står den spanske borgerkrigen som et symbol på arbeiderklassens internasjonale solidaritet mot fascismen.
I 1935 inngikk Arbeiderpartiet det såkalte kriseforliket med Bondepartiet og dannet den andre Arbeiderpartiregjeringen siden Hornsrud-regjeringen i 1928. Arbeiderpartiets Johan Nygaardsvold ble Norges statsminister og historiker Halvdan Koht fikk tildelt posten som utenriksminister.
I mellomkrigstiden førte Norge en nøytralitetspolitikk som gikk tilbake til 1905. Utenriksminister Koht skriver at i 1902 gjorde Stortinget enstemmig vedtak om å få ”den nøytrale stillinga for Noreg ålment godkjent.” Koht skriver videre at Norge ønsket å holde seg utenfor stormaktsallianser, men ønsket å ta del i internasjonale avtaler og forbund. Det var derfor Norge ble med i Folkeforbundet, eller League of Nations, i 1919. Norge, som en liten stat, eller som en ”veikstat” ønsket ikke å stå alene, men på grunn av den ”nyvunnede” suverenitetet fra Sverige i 1905 var det problematisk å ta del i en internasjonal samarbeidsorganisasjon uten å samtidig å miste litt av uavhengigheten.
Europa var delt i to blokker, Tyskland og Italia på den ene siden og Storbritannia og Frankrike på den andre. Dette gjorde at småstatene, eller ”veikstatene” som Koht kalte dem, ble stilt overfor spørsmålet om å ta parti, velge en av blokkene, eller stille seg nøytrale. Norge ønsket ikke å være med på noe blokkpolitikk, men støttet seg til mellomfolkelige forbund slik som Folkeforbundet. Veikstatene, mente utenriksministeren, var en nøytral ikke-militærblokk til motvekt imot stormaktene. Det var småstatene som opprettholdt de mellomfolklige rettsprinsippene, mens stormaktene drev med opportunistisk politikk.
Det var den franske regjeringen som foreslo ikke-intervensjonspolitikken som skulle prege utviklingen i den spanske striden. Alle de europeiske statene støttet formelt ikke-intervensjonspolitikken som gikk ut på at man skulle la de to stridende partene i konflikten kjempe mot hverandre uten internasjonal støtte til noen av partene. Man kan ikke se bort i fra at borgerkrigens utfall kunne ha sett annerledes ut om de fleste europeiske statene hadde valgt å føre en annerledes politikk.
Ikke-intervensjonspolitikken stemte altså godt overens med den politikken som tidligere ble ført. Det som synes å være det viktigste for norske myndigheter var at samtlige spurte land også deltok i en slik avtale. Men Norge gikk altså ikke bort fra denne avtalen, til tross for at det var allmenn kjent at Italia og Tyskland støttet nasjonalistene, og Sovjetunionen støttet republikanerne. Hvorfor var det slik? Kunne arbeiderpartiregjeringen ha ført en annen politikk overfor de to stridende partene i Spania? | nor |