| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven omhandler Norges kommunistiske partis (NKP) antikrigsarbeid fra partiets opprettelse den 4. november 1923 frem til den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten den 23. august 1939. Med antikrigsarbeid menes arbeidet NKP drev med for å forhindre norsk deltagelse i krig, agitasjon mot pågående og truende kriger verden over, samt solidaritetsarbeid med land som allerede var i krig. I oppgaven undersøkes både hvordan NKPs antikrigspolitikk ble utformet og mottatt av medlemmene internt i partiet, og hvilke resultater partiets antikrigsarbeid fikk utad i form av oppslutning, i å påvirke norsk politikk osv.
I NKPs første år hadde NKP et stort sett abstrakt og teoretisk syn på krigen. Fra 1927 ble det derimot utviklet en mer dyptgående analyse av Norges rolle etter at antikrigsarbeidet ble oppjustert på Kominterns dagsorden, som følge av krigsfrykten i Sovjetunionen.
Fra og med overgangen til ultravenstrekursen ble Kominterns rolle stadig mer dominerende. NKPs landsmøte i 1929 sluttet seg til resolusjonene fra Kominterns 6. kongress og erklærte kampen mot krigen som partiets fremste oppgave. NKP gikk inn for en sterk internasjonal orientering og bestemte at siden imperialismen var internasjonal var det ikke behov for noen særegen politikk for Norge. Kominterns paroler var allmenngyldige. I stadig større grad fikk NKP konkrete direktiver om hvilke antikrigssaker som skulle prioriteres og hvordan arbeidet skulle gjennomføres. Før NKPs viktigste møter, som sentralkomitémøter og landsmøter, ble dagsorden og paroler vedtatt på møter i Komintern. Analysene om Norges rolle i krigsspørsmålet ble også hovedsaklig utviklet i Moskva. NKPs ledere motsatte seg ikke dette, tvert imot var det enighet om den sterke internasjonale orienteringen det ble lagt opp til. NKPs antikrigspolitikk var dermed ikke utformet etter særegne norske forhold, men på internasjonale forhold som Komintern baserte sin politikk på. Hvor aktuell og appellerende denne politikken var i det norske samfunnet varierte dermed mye.
Frem til 1928 var NKPs antikrigsarbeid relativt vellykket da NKP klarte å få mye oppmerksomhet om sine antikrigsparoler, fikk gjennomslag for sine resolusjoner i en rekke fagorganisasjoner og klarte å sette fokus på Norges rolle i krigen i Kina gjennom den norske handelsflåten og gjennom salg av ammunisjon. Etter overgangen til ultravenstrelinjen i Komintern i 1928, kom derimot antikrigsarbeidet i en krise. Fra denne tiden av var kampen mot krigen tett forbundet med kampen mot sosialdemokratiet, noe som gjorde det vanskeligere å trekke med arbeidere som var lojale overfor fagbevegelsen eller DNA. I tillegg var det svært få i Norge som kunne si seg enige i NKPs sterkt overdrevne fremstilling av krigsfaren, særlig påstandene om at Norge forberedte til krig mot Sovjetunionen. Når ikke engang NKPs egne medlemmer var enige i parolene og forholdt seg passive under kampanjene var det lite håp om å kunne nå ut til arbeidere utenfor partiets rekker. I løpet av 1932, derimot, klarte NKP igjen å få gjennomslag for sitt antikrigsarbeid. En voksende krigsfare over hele Europa spredte seg også til Norge, og NKPs paroler virket ikke lengre like virkelighetsfjerne som tidligere. Det største gjennombruddet kom som følge av det internasjonale antikrigsinitiativet til Henri Barbusse og Romain Rolland. På høydepunktet var den norske avdelingen av denne bevegelsen, startet opp av NKP, tilsluttet av organisasjoner som representerte rundt 100.000 personer. Da DNA-ledelsen innså kommunistenes dominans i bevegelsen brukte den store krefter på å rive vekk det meste av støtten NKP hadde klart å oppnå.
Etter overgangen til folkefrontpolitikken gikk NKP for fullt inn for å opprette en bred enhetsfront i sitt antikrigsarbeid og fra 1935 klarte partiet å opprette samarbeid med både fagbevegelsen og DNA flere steder rundt om i landet. NKPs mest vellykkede kampanje var uten tvil arbeidet det gjennomførte i forbindelse med borgerkrigen i Spania. Det var her NKP fikk den største oppslutningen om sine paroler og oppnådde de største resultatene i form av materielle ytelser. NKP sto for en politikk som var mer i samsvar med holdningene i de brede lag av den norske arbeiderbevegelsen enn det DNA gjorde: i sin motstand mot ikke-intervensjonen, i kravet om at den spanske republikken skulle få kjøpe våpen, i støtten til de frivillige. På utallige møter i fagorganisasjonene ble det vedtatt resolusjoner som var i tråd med kommunistenes standpunkter. Kommunistenes innsats i det humanitære hjelpearbeidet for Spania var, partiets størrelse tatt i betraktning, betydelig. NKP stod også bak den illegale vervingen og organiseringen av de frivillige. | nor |