Hannibal Sehesteds politikk som stattholder i Norge 1642-1651 : en studie med hovedvekt på stattholderens posisjonering overfor konge og riksråd sett i lys av sentralmaktens konfliktsituasjon

Abstract

Norge gjennomgikk store politiske reformer av økonomisk, politisk og militær karakter under Hannibal Sehesteds stattholderskap. Han kartla mulighetene for å gjennomføre militærreformer umiddelbart da han kom til Norge i 1642. Da krigen med Sverige brøt ut i 1643, brukte han sine organisatoriske evner til å organisere en hær på rekordtid. Det gjorde at han fikk overkommandoen over hæren uten innskrenkninger i 1646. Han fikk også ansvaret for hærens finansiering, som igjen gjorde det nødvendig med styringsreformer for å ta seg av det administrative. Den første oktober 1646 ble det nye generalkommissariatets oppgaver klart definert og godkjent av kongen: Det skulle stå under Sehesteds ledelse og fungere som armedepartement og rentekammer for Norge. I forbindelse med opprettelsen av en stående norsk hær, ble det dermed opprettet en sentraladministrasjon i Christiania. I tillegg ble rikets inntekter i økt grad brukt innad i riket, utenfor det danske riksrådets oppsyn. Hans reformer vakte oppsikt og han ble beskyldt for å drive en separatistisk politikk av et bekymret riksråd. Hva slags årsaksforhold og motiver lå bak politikken, og hvorfor ble hans administrering av Norge en viktig brikke i en ideologisk konflikt mellom konge og riksråd? Denne masteroppgaven fokuserer hovedsakelig på Sehesteds posisjonering overfor sentralmakten sett i lys av sentralmaktens konfliktsituasjon. Den viser hvordan hans politikk i Norge kan knyttes til kongemaktens kamp mot riksrådskonstitusjonalismen. Et sentralt poeng i oppgaven har vært å belyse hvilke valgalternativer Sehested stod overfor i viktige saker, og hvilke konsekvenser hans valg fikk. På den måten gir oppgaven plass for aktørperspektivet i tillegg til rene strukturelle årsaksforklaringer. I den sammenheng ble hans valg av strategi og aktivismen han førte under Hannibalsfeiden avgjørende for at sentraladministrasjonen ble opprettet på hans tid. Hans ”separatistiske” politikk i Norge ble bifalt og støttet av monarkene så lenge de så seg tjent med den og kunne bruke den i sin strid med riksrådet; politikken representerte felles interesser fra kongemaktens og Sehesteds side under størstedelen av stattholderskapet. Hans posisjonering på monarkenes side gjorde at hans administrasjon ble beskyttet av kongemakten da riksrådet utsatte Sehesteds administrering av Norge for angrep; riksrådet så på den ”separatistiske” politikken som en monarkisk trussel. Sehesteds fall kan i stor grad forklares med at han på slutten av stattholderskapet selv ble en trussel mot monarkiets inntektsgrunnlag; et inntektsgrunnlag han selv hadde økt voldsomt, for deretter å prioritere egennytten så uhemmet at han selv ble en trussel mot det. Det kommer tydelig frem i hans godspolitikk og ved favoriseringen av seg selv og egne klienter i økonomiske anliggender. I den sammenheng var hans valg med på å skape grunnen for hans eget fall; de førte ham på kollisjonskurs med kongemaktens interesser. Historiografisk blir mine egne funn blir kontrastert med tidligere historikeres betraktninger av Sehesteds stattholderskap. I den sammenheng har jeg ikke funnet grunnlag for å støtte historikere som har betraktet stattholderen som en ivaretaker av norske interesser. Sehested var først og fremst en ivaretaker av kongemaktens, sin egne og sine klienters interesser. Det var stort sett uproblematisk fordi partenes interesser i stor grad var forenbare under mesteparten av perioden. Unntaktene var hovedsaklig henholdsvis perioden mellom den "den utvalgte prins" og Christian IVs død, da maktbalansen i sentralmakten svingte i riksrådets favør, og etter 1648 da Sehested i hovedsak prioriterte sine egne økonomiske interesser.