Voldsfremmer eller voldshemmer? : middelalderkirkens holdninger til vold i Norge i høymiddelalderen

Abstract

Sammendrag: Temaet for denne oppgaven er den norske kirkens holdninger til vold i Norge i høymiddelalderen. Hovedkildene til kirkens voldsmentalitet har først og fremst vært religiøse kilder som visjonslitteraturen, martyrlegender og "Gammelsnorsk homiliebok". I tillegg har de verdslige samtidssagaene "Sverres saga" og "Håkon Håkonssons saga" blitt benyttet. Hovedproblemstillingen i oppgaven kan sies å være tredelt. Den første delen bygger på en hypotese om at kirken bevisst forsøkte å skape religiøs angst med det som mål å skremme hver enkelt til rettelevenhet. Den andre delen hviler på en hypotese om at kirken i stor grad klarte å internalisere denne ”skremselspropagandaen” i befolkningen, med andre ord lyktes kirken som mentalitetsdanner. Til sist bygger problemstillingen på en hypotese om at kirken også hadde en sterk mentalitetsendrende evne, altså evnen til å skape varige mentalitetsendringer i middelaldersamfunnet. Påstanden i avhandlingen er at gjennom denne tredelte strategien, å skremme – å danne – å endre, lyktes kirken i å disiplinere eller sivilisere middelaldersamfunnet i ”voldshemmende” retning. Kirken skapte religiøs angst gjennom skildringer av vold og tortur i livet etter døden. Den fysiske volden blir vektlagt, og ild og kulde som tortur, samt vekten på tortur gjennom sansene, går igjen. Interessant er det også at volden i stor grad rettes mot ansikt, hender, føtter og kjønnsorganer. Gjennom forestillingen om den speilende straff skapte kirken dessuten et behov for botssakramentet, noe som igjen ga kirken åndelig og politisk makt i middelaldersamfunnet. I verdslige sagaer fra perioden er kirkens forestillinger og holdninger tydelig til stede, noe som kan tyde på at den religiøse angsten ble internalisert i middelalderbefolkningen. Med andre ord lyktes kirken som mentalitetsdanner. Det er spesielt mange spor etter religiøse mentaliteter i Sverres saga. Kirken lyktes også som mentalitetsendrer. Samtidssagaene skildrer en negativ holdning til vold både hos kong Sverre og kong Håkon. Voldsutøvelsen fremstilles som nødvendig og autorisert, men likevel virker statsmaktens maktutøvelse statisk, voldsmentaliteten endrer seg lite i perioden fra "Sverres saga" til "Håkon Håkonssons saga". Interessant er det derfor at endringer i kirkens voldsmentalitet framstilles tydeligere. I "Sverres saga" endrer kirkens voldsmentalitet seg fra en indirekte motstand mot Sverre til en direkte motstand. En helt annen holdning til vold og voldsutøvelse er å finne i "Håkon Håkonssons saga". Kirken står i denne sagaen fram som fredsbevarer og en forkjemper for forlik mellom stridende parter. Først når det forekommer brudd på rett skikk og sedvane, reiser kirken seg mot makteliten i landet.