| dc.description.abstract | Temaet for denne hovedoppgaven er bestrebelsene for å etablere en fast nasjonalscene for opera og ballett i Norge fra slutten av 1890-årene til begynnelsen av mellomkrigstiden.
Oppgavens periode innledes av debatten i 1898-99 om hvorvidt det nybygde Nationaltheatret skulle være nasjonalscene for både taleteater og musikkdramatikk, og avsluttes med nedleggelsen i 1921 av det privateide operahuset Opera Comique og oppgivelsen av Christoffer Hannevigs plan for et operahus som skulle vært en gave til hovedstaden.
I oppgaven sees operasaken mot tidens nasjonalisme; jeg forsøker å drøfte dens eventuelle plass i et nasjonsbyggingsperspektiv. Perioden er sentral i den norske nasjonsbyggingens historie den innbefatter både unionsoppløsningen i 1905, feiringen av hundreårsjubileet for Grunnloven i 1914, og mangre andre nasjonale prosjekter men samtidig var den norske nasjonalismen splittet. En hovedretning var norskdomsbevegelsen, som mente at Norge hadde to unioner å bekjempe, politisk med Sverige og kulturelt gjennom språket med Danmark. Dens hovedkampsak var landsmålet, blant lederskikkelsene var Arne og Hulda Garborg. Den andre var en elitistisk bevegelse i hovedstaden, som hadde Bjørnstjerne Bjørnson som sentral talsmann. I 1899 skapte Bjørnson begrepet riksmålet, og kom til å stå for en nasjonalisme ledet av en hovedstadsintelligens .
Nasjonalteateridéen som sådan var en del av begge retninger, men hva med musikkteatret? Fantes det ressurser til en operascene? Kunne operakunsten i kampen om dissse ressursene legitimeres som en del av norsk nasjonsbygging? En nasjonalscene for opera trenger et orkester, et solistensemble, et repertoar som fortrinnsvis også inneholder verker skapt i hjemlandet med tekster på det egne språket og et spillested. Å bringe frem et godt orkester og gode solister krever talenter og utdannelse. Et tekstkorpus trenger tid, talent og tradisjon for å utvikle seg. Å bygge et operahus er et kostnadskrevende prosjekt. Veien til en fast scene for opera i Norge ble en kamp om disse midlene, og innebar forsøk på å legitimere operaen i forhold til norsk tradisjon og norsk identitet.
Samtidig var det en ikke ubetydelig operavirksomhet i perioden, i hovedsak på Nationaltheatret og Centralteatret, og siden ved Opera Comique. Jeg har kartlagt 88 operaoppsetninger fordelt på de 22 sesongene fra og med 1899/1900 til og med 1920/21.
I denne oppgaven vurderes stort sett tre forslag til løsninger på operasaken. Disse tre er a)Bjørn Bjørnsons forslag av 1898 om et nasjonalteater med to scener, en hovedscene for taleteater og en biscene for musikkdramatikk, b)Johannes Haarklous manifest for Nationaltheatret av 1908 med krav om at teatret skulle bli en statsstøttet nasjonalscene for seriøst taleteater og tilsvarende musikkdramatikk, og c)Reidar Mjøens forslag av 1916, en utfordring til Kristianias borgerskap om å gå sammen om å gi byen et hus for opera, ballet og konserter.
Med utgangspunkt i de tre prosjektene ovenfor, er oppgaven delt i tre faser som kronologisk følger både operasakens og opervirksomhetens utvikling. Den første fasen er fra 1898 til 1908. Den preges av operasakens nederlag i den store debatten 1898-99. Bjørn Bjørnson lanserte en omfattende plan om å drive Nationaltheatret med to scener, hovedscenen og en stor biscene som eventuelt skulle bygges på Tivoli-området. Denne scenen skulle være et Folketeater med et særlig stort innslag av musikkdramatikk.
Etter teateroppblomstringen i 1890-årene var det musikkteater i overflod i hovedstaden, ikke minst ved de svenske operetteselskapene som hadde tilholdssted på Eldorado. Med oppgavens avgrensning fra 1898 fanges her opp slutten på denne svensketiden i norsk operahistorie, og dessuten noen norske initiativer. I 1899 åpnet Nationaltheatret, og fasen faller sammen med Bjørn Bjørnsons første sjefstid her.
Oppgavens andre fase varer fra 1908 til 1914. Den innledes med komponisten Johannes Haarklous operamanifest av 1908, Fast Opera ved Nationaltheatret, hvor han argumenterer for operaen som en permanent del av byens hovedscene. Haarklou kjempet ivrig for å skape en norsk operatradisjon, og viste til en rekke operaer komponert på den siste tredjedelen av 1800tallet. På Nationaltheatret faller disse årene sammen med Vilhelm Krags og senere Halfdan Christensens sjefstid. Operaen ble gitt bedre betingelser i denne perioden enn under Bjørn Bjørnson, i form av større kunstneriske ambisjoner, flere ressurser, og et viss økning i antall forestillinger. Centralteatret i Akersgaten, en videreføring av Oslos eldste spillested, var fra 1907/08-sesongen også operascene, under den driftige direktøren Harald Otto.
Den tredje fasen varer fra 1914 til 1921. I november 1916 kom en egen operautgave av Dagbladet ved anmelderen Reidar Mjøen. Dette førte til etableringen av Den norske Opera, et fond som skulle virke for en fast operascene i byen. I 1917 kom et tilbud fra den meget velstående skipsbyggeren Christoffer Hannevig. Han tilbød seg for egne midler å oppføre et operahus i forbindelse med rådhusutbyggingen i Pipervika. Ved ferdigstillelse skulle huset overlates til et driftsselskap etter nærmere avtale med Den norske Opera. Hannevigs operahus materialiserte seg aldri, men ble sett på som en kommende realitet frem til 1921. Samtidig fikk Kristiania en helårs operascene i form av privatscenen Opera Comique. På tre sesonger ble det gitt hele 38 oppsetninger av opera og operette, hvorav 27 operaer. Virksomheten førte til at både Nationaltheatret og Centralteatret la ned sin operavirksomhet. Opera Comique gikk som nevnt ovenfor konkurs i 1921.
Ingen av de ovenfor nevnte prosjektene ble realitet, til tross for sympati fra mange ledende politikere og kulturpersonligheter. I oppgaven forsøker jeg derfor å utrede hvorfor operatilhengerne ikke vant frem med sine planer. Bak operasakens utvikling i perioden lå kanskje først og fremst Nationaltheatrets vanskelige tilblivelse. Til tross for at forholdene på Nationaltheatret ble lagt til rette for opera, med blant annet landets ledende orkester, klarte ikke operatilhengerne å kjempe til seg en likeverdig plass her teatret ble forsvart med nebb og klør av talescenens venner. Et annet poeng er at operakunsten hadde blitt en tyngre og mer kostbar kunst. En høyere grad av profesjonalitet ble forventet av både solister og orkester. Operaen etter Richard Wagners reform hadde til dels blitt en mer krevende kunstart å organisere og fremføre. En tredje grunn er legitimitetsproblemene i forhold til toneangivende strøminger i norsk teater, ikke minst arven fra kulturradikalismen og Henrik Ibsens teater. Landsmålsbevegelsens musikkdramatiske program, gjennom grunnleggelsen av Det Norske Teatret i 1913, la vekt på den folkeligere og mer språkbærende syngespilltradisjonen. | nor |