Historikernes bruk av navnegranskning og arkeologi med utgangspunkt i dateringen av navneleddet -staðir

Abstract

Denne oppgaven handler om hvordan historikerne forholder seg til navnegranskning og arkeologi. Jeg tar utgangspunkt i dateringen av navneleddet -staðir, og fagene navnegranskning og arkeologi som leverer selvstendige bidrag til dateringen. Problemstillingen er å se på hvordan historikerne bruker navnegranskning og arkeologi som kilder til historien. Det vil si, om historikerne følger med i den faglige utviklingen innen de andre fagene, og hvordan dette påvirker den historiske fremstillingen.

Det er naturlig å ha en historiografisk gjennomgang av navnegranskning og arkeologi, for å se hvordan fagene utvikler seg og hvorvidt forskerne kommer med nye dateringer. Det viser seg at både innen navnegranskning og arkeologi har det de siste 60 årene skjedd mye nytt. Begge fagene har forskere som flytter den bakre grensen for dateringen av navneleddet lenger tilbake i tid.

For på en best mulig måte å finne ut hvordan forholdet mellom historikerne, navnegranskerne og arkeologene er, har jeg valgt å se på de enkelte fagene. Det viste seg at det innen de enkelte fagene og mellom dem er en del diskusjon rundt metoder og resultater. Derfor var det også viktig å se på metodene som brukes og hvordan navnegranskning og arkeologi forholder seg til hverandre. Jeg har deretter sett på hvilke fag og hvilke dateringer som historikerne bruker i sine historiske fremstillinger.

Konklusjonen i denne oppgaven er at Magnus Olsens sin sosialhistorisk modell fra 1926 har hatt stor påvirkningskraft for senere forskere. Selv om enkelte detaljstudier har kommet med en annen datering av ﷓staðir, er det fortsatt Olsens datering og modell som brukes. Historikerne tar ikke hensyn til de nye dateringene som både navnegranskere og arkeologer har kommet med i de siste 20-30 årene. Det kan virke som om kommunikasjonen mellom de forskjellige faggrenene er dårlig.