Norsk integrasjon i Norden? : realismen bla NORDØK forhandlingene 1968-1970

Abstract

Hovedtemaet for denne oppgaven vil være den siste intensive nordiske forhandlingsrunden fra 1968-70, som går under navnet Nordøk-forhandlingene. Nordisk (skandinavisk) samarbeid kom opp som en mulig løsning på det norske markedsproblemet. Gjennom forsøkene på nordisk integrering og samarbeid så man en mulighet til å trygge det norske hjemmemarkedet samtidig som man tok del i et større marked. Tittelen på oppgaven er Norsk integrasjon i Norden? Realismen bak Nordøk-forhandlingene 1968 - 1970. Jeg ønsker å belyse Nordøk-forhandlingene, og de norske ønsker og intensjoner man hadde gjennom et mulig samarbeid. Dette vil jeg gjøre ved å se på ulike aktørers, norske så vell som nordiske, behandling og drøfting av Nordøk. Spørsmålet blir besvart gjennom fire hoveddeler. Først vil jeg ta for meg hensikten/intensjonen bak forslagstillerens ønske om et utvidet nordisk samarbeid. Hva var målet/hensikten med Nordøk, og hvorfor kom forhandlingene så langt som de gjorde? For det andre vil jeg se på Nordøk-forhandlingene sett igjennom de norske aktørene. For det tredje vil jeg se på selve forhandlingene og dens innhold og problemområder. Hvilke fordeler/ulemper kunne en slik avtale medføre? For det fjerde vil jeg se på ulike faktorer utenfor Norden. Problemstillingene beveger seg langs ulike nivåer, fra det lokale plan (det norske) gjennom det nordiske til det europeiske og globale (først og fremst USA). Nordøk-forhandlingene var bare en i rekken av mange forhandlingsrunder mellom de nordiske landene, og forhandlinger med europeiske eller globale organisasjoner. Tittelen på oppgaven trekker opp det viktigste spørsmålet: Norsk integrasjon i Norden? Realismen bak Nordøk-forhandlingene. På dette spørsmålet er det ett svar; nei. Norge ønsket ikke en tettere integrasjon i Norden etter de rammer som ble trukket opp under statsministermøtet i København, april 1968. I det minste ble dette tydeligere etter som forhandlingene beveget seg fremover, og stadig oftere i norsk disfavør. Det var på tollunions- og jordbruksområdet Norge følte de hadde minst å hente, samtidig var det på disse områdene man stadig måtte komme med nye innrømmelser. På samme tid ble det fremsatt stadig hardere krav fra Sverige og Danmark. Det var aldri intensjonen at man skulle komme frem til en avtale, kanskje med unntak av våren