Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa 1975 - 1989. Øst versus Vest: konferansediplomati om menneskerettighetene. Norge i grenselandet mellom realpolitikk og idealisme

Abstract

I 1975 ble Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) dannet under ett av toppunktene i avspenningen mellom supermaktene USA og Sovjetunionen etter at 35 europeiske deltakerstater, inkludert USA og Canada, hadde undertegnet Sluttakten.

Sluttakten ble fulgt opp av deltakerstatene gjennom oppfølgingsmøter og ekspertmøter, som utdypet de politiske forpliktelsene de undertegnende hadde bundet seg til. KSSE foregikk for det meste på embetsnivå og på den måten kunne delegatene arbeide mer i fred i forhold til toppmøtene. Imidlertid ble møtene påvirket av konteksten til den kalde krigen og kaldere perioder førte til dårligere resultater og stagnasjon i forhandlingene.

Hovedfokuset mitt er rettet mot menneskerettighetenes plass i KSSE-prosessen fram til og med 1989. At menneskerettighetene i utgangspunktet ble nedtegnet som et prinsipp i mellomstatlige relasjoner var banebrytende og jeg ser kort på forhistorien til Sluttakten. Deretter skal vi se på KSSE-prosessen kronologisk og grupperingene som eksisterte på møtene, nemlig Den nordatlantiske traktats organisasjon (NATO), Det europeiske fellesskap (EF), Warszawapakten (WP) og De nøytrale og alliansefrie statene (NNA). Først etter vi har sett på de ulike aktørene i KSSE, fokuseres oppgaven mot Norges plass i KSSE og nordmennenes politikk, særlig rettet mot menneskerettighetene.

Menneskerettighetene og et punkt under Sluttakten, som tok for seg humanitære saker, ble linket til de militære sakene i KSSE. Derfor har jeg underveis tatt med hovedresultatene KSSE oppnådde på det militære området.