Arbeiderpartiets forhold til spørsmålet om en norsk fascisme 1930 - 1933

Abstract

Denne masteroppgaven er en undersøkelse av Arbeiderpartiets oppfatning av en norsk fascismetrussel i perioden fra 1930 til og ved stortingsvalget i 1933, med noen blikk framover mot 1936. Det tas utgangspunkt i en uenighet blant to ”skoler” av historikere og forfattere om sammenhengen mellom fascismefrykt og Arbeiderpartiets nye politikk – krisepolitikken. Den ene gruppen mener at hovedmotivasjonen bak krisepolitikken var fascismefrykt, mens den andre skolen ikke tillegger noen slik sammenheng noen betydning. Framstillingens mål er å gi en analyse av Arbeiderpartiets oppfatning av en norsk fascisme i perioden, samt å si noe om hvorvidt teorien om en sammenheng mellom krisepolitikken og fascismefrykt har noe for seg.

Perioden kan deles inn i tre epoker. I 1930 fulgte Arbeiderpartiet med stor interesse fascismen som en utenrikspolitisk sak. Fra 1931 og til og med stortingsvalget i 1933 var det frykt for framvekst av en norsk fascismetrussel som dominerte. Så snart denne norske fascismetrusselen ble overvunnet i valget, ble Arbeiderpartiets fokus igjen snudd utover: Nå var det krigsfrykten som dominerte i partiets fascismeagitasjon.

Arbeiderpartiet fryktet at en norsk fascisme først og fremst ville søke å appellere til grupper i befolkningen som var sterkest rammet av krisen: arbeidsløs ungdom og befolkningen på landsbygdene. Det var her grunnlaget for en massebasis for en eventuell fascismeframvekst ble antatt å være sterkest, og derfor rettet også Arbeiderpartiets krisepolitikk seg inn mot disse gruppene. Ved å overvinne krisens virkninger, i særlig grad arbeidsløsheten, skulle grunnlaget for en norsk fascisme tas bort.

Arbeiderpartiet fryktet utviklingen av en norsk fascisme først og fremst gjennom de etablerte, borgerlige partiene, men også gjennom forskjellige organisasjoner som av arbeiderbevegelsen ble oppfattet som mer eller mindre fascistiske, og som konkurrenter om oppslutning fra unge, arbeidsløse og kriserammede.

Fra å være en sterk kritiker av det borgerlige demokratiet, ble Arbeiderpartiet etter hvert mer en forsvarer av dette systemet, da det etter partiets oppfatning ble truet av de borgerlige partiene selv. Arbeiderpartiet tilnærmet seg også mer moderate elementer blant de borgerlige partiene og de tilsvarende velgergrupper, for å øke sannsynligheten for å klare å oppnå stortingsflertallet og regjeringsmakten, som var målet foran stortingsvalget. Ved å få kontroll over statsmakten kunne Arbeiderpartiet bekjempe fascismen både ved å sette inn tiltak mot krisen, og samtidig forhindre at partiets fiender skulle kunne ta i bruk den samme statsmakten mot arbeiderbevegelsens organisasjoner.

Framstillingen søker å underbygge oppfatningen av at krisepolitikken var tiltenkt en viktig rolle som fascismebekjempelse.