| dc.description.abstract | Målet for oppgaven er å analysere "høvding" i sentrale kilder om Norge fra ca 1160-1280. Høvdingbegrepet er sentralt i historieforskningens beskrivelse av det verdslige aristokratiet i middelalderen. Det er problematisk at "høvding" både er et analytisk begrep med klare konnotasjoner, samtidig som begrepet er vanlig brukt i norrøne kilder, ettersom vi møter kildene med en oppfatning som ikke behøver å stemme med betydningen av begrepet i kildene. Kildene til oppgaven er Heimskringla, Sverres saga, Håkon Håkonssons saga, Kongespeilet, Gulatingsloven, Frostatingsloven, Landsloven og Hirdskråen. Med utgangspunkt i høvdingtermens kontekst i disse kildene undersøkes om høvdinger var en samfunnsgruppe, hvem de var, hva de gjorde og hvordan man ble høvding.
Det viser seg at høvding brukt som gruppebetegnelser ikke inkluderte samfunnsgrupper med høy rang, men snarere skilte ut en mindre gruppe. Høvdingbetegnelsen var ikke en tittel og den finnes ikke i lovenes bøtetakster. Den omfatter enkeltpersoner av svært ulik rang, fra trellen Tunne, til konger og Gud. Høvdingenes funksjoner er militær, politisk og religiøs ledelse. Deres relasjon til en gruppe underordede er preget av gjensidighet. De har ofte også en relasjon til noen overordnede som har satt dem til høvding.
Høvdingenes legitimitetsgunnlag kan være at de støttes av sine underordnede ved at de tas til høvding. Legitimeringen kan også gis ovenfra gjennom at de settes til høvding, av en konge eller av Gud. Personlige egenskaper er avgjørende for å bli høvding, og den språklige sammenhengen med arv er svak. Man kan miste høvdingstatusen om man opptrer slik at man mister den støtten fra underordnede eller overordnede som skaffet en posisjonen. Forholdet mellom en høvding og hans lojale krigerfølge er antagelig den opprinnelige modellen for høvdingrelasjonen. Denne relasjonen er modell for forholdet mellom konge og folk, den varianten av høvdingbetegnelsen som er mest fremtredende i de seneste kildene.
Det er stor variasjon forbundet med høvdingbegrepet i kildene. Denne variasjonen kan knyttes til endring i tid. Kildene gjelder som levninger til tiden 1160-1280, en periode der borgerkrigstiden får sin avslutning og kongedømmet konsolideres. Parallelt med dette endres bruken av høvdingtermen fra å være en mer generell lederbetegnelse til å gjelde samfunnets toppfigurer. Personer som kalles høvding i Sverres saga og Heimskringla får i Håkon Håkonssons saga den spesialiserte betegnelsen sveithøvding. Det ser ut til at kongedømmet monopoliserer høvdingbegrepet. Tydeligst vises dette i lovenes bruk av termen. I Landskapslovene betyr høvding den som leder en forbrytelse, mens i Landsloven og Hirdskrå betyr høvding hovedsaklig konge, kongssønner eller jarl. Endringen finner sted mellom Heimskringla (ca 1230) og Kongespeilet (ca 1250). Rimeligvis kan den knyttes til begivenhetene som finner sted i disse årene, borgerkrigenes slutt og kroningen av Håkon Håkonsson.
En definisjon av høvdingbegrepet bør vise både de vanligste variasjonene og endringen i tid. Min definisjon blir derfor at en høvding er en leder som ved noens støtte får herredømme over folk, med betydningene 1) militær leder som følges av en hær eller krigerflokk, 2) makthaver over et land eller område, landsstyrer, 3) vasall, befal i kongens hær eller deltager i hans regjering (sveithøvding fra ca.1250), 4) religiøs leder (for blot, senere biskop) og 5) den som går i spissen for et foretagende, leder noen (før ca. 1250) | nor |