"Vi Kan - gå, se og lær"

Abstract

Denne oppgaven undersøker Vi kan-utstillingen i Oslo 1938. Den var et politisk motivert og ideologisk preget tiltak for å motvirke den økonomiske og sosiale krisen på 1930-tallet. Utstillingen var et norsk uttrykk for en internasjonal utstillingstradisjon som gikk tilbake til verdensutstillingene på 1800-tallet. I løpet av 1930-tallet skiftet det politiske klima i Norge fra konfrontasjon til samarbeid om felles mål. Trass i den økonomiske og sosiale krisen, var det også mange som hadde arbeid og opplevde økende velstand. Arrangørene av Vi Kan-utstillingen ville forsterke begge utviklingstrekk. På utstillingen var det sentrale budskapet nye standardiserte forbruksvarer, offentlige velferdstilbud, og samarbeid mellom arbeid og kapital. Arrangører og deltakere var organisasjoner og bedrifter i Oslo, som politisk og kulturelt var representanter for næringsborgerskapet og den utdannede middelklassen. Disse gruppene forsøkte å bruke utstillingen til å definere sitt kulturelle hegemoni. Både forberedelsene som startet i 1932, og selve utstillingen i 1938, viser at næringsinteresser formet prosjektet. Den sosialestetiske bevegelsen med Foreningen Brukskunst og arkitekter i Oslo ønsket en utstilling med funksjonalismen som sentral idé for modernisering. Arrangørene forhindret dette, og gjorde utstillingen til en bred fremstilling av norske varer for å nasjonalisere økonomien. Men gjennom fremstillingen av forbruksvarene og de sosiale tiltakene fra Oslo kommune ble utstillingen til et sterkt uttrykk for ”den nye sakligheten”. I et sosialhygienisk perspektiv skulle det som ble stilt ut være midler til nye og riktige livsmønstre for å skape ”en klasse” – den nye og moderne middelklassen. De sosiale tiltakene skulle også skape et nytt sosialt fellesskap med en lokalidentitet i Oslo, og utstillingen skulle forsone by og land.