Studentsamskipnaden i Oslo - studentens hjertebarn? : utviklingen i tjenestetilbud, styreform og politiske rammebetingelser i perioden 1967 til 1984

Abstract

Utviklingen i tjenestetilbud, styreform og politiske rammebetingelser i perioden 1967 til 1984 Opprettelsen av Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) kom etter flere års kamp fra studentenes side og skulle bli en milepæl i norsk studentvelferd.. Først etter andre verdenskrig fikk SiO i praksis tildelt store arbeidsoppgaver av Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD), og SiO skulle frem til slutten av 1960-tallet ha en kraftig vekst som følge av økning i studenttall. Denne oppgaven søker å belyse utviklingen i SiOs tjenestetilbud, styreform og politiske rammebetingelser i perioden 1967-1984.

Tidsmessig er oppgaven avgrenset til perioden 1967-1984. Gjennom Europa gikk det fra 1968 en radikaliseringsbølge blant studentene; i Norge blir dette fenomenet omtalt om 68-erne . Gjennom dette opprøret ble studentenes styringsorganer politisert, og studentene ville at staten skulle ta ansvar for SiO. Utgangspunktet var det beste for SiO i 1967. SiO hadde 500 ansatte, en omsetning på 53 millioner kroner og hovedansvaret for studentvelferd for nesten 14 000 studenter. I løpet av få år endret imidlertid studentenes positive oppslutning om SiO seg, blant annet ved at de tidvis gjennom styringsorganene i SiO forsøkte å bygge ned tilbudet innenfra. Gjennom 1970-tallet fikk SiO store utfordringer, som dels bunnet i studentenes nye aktivisme og dels at de borgerlige partiene overtok regjeringsmakten fra Arbeiderpartiet. Borgerlig regjeringsmakt kan ha ført til ytterligere problemer for SiO, fordi tilskuddene fra staten flatet ut og at SiO ikke fikk tildelt nye oppgaver/ tjenestetilbud fra staten. I tillegg flatet også veksten i studenttallet ut, og innebar også en utflating i inntektene. På begynnelsen av 1980-tallet ble problemene ytterligere forverret gjennom en åpen maktkamp mellom SiOs ledelse og studentenes tillitsvalgte. I 1983 hadde SiO et underskudd på over tre og en halv millioner kroner, på tross av en omsetning på nesten 480 millioner kroner. Samme år hadde SiO 880 ansatte og ansvaret for studentvelferden for over 21 000 studenter i Oslo. SiO hadde tilsynelatende fått et dårlig renommé både blant studentenes tillitsvalgte og staten. Resultatet av mange års problemer i perioden 1967-1984 var at SiO hadde opparbeidet til dels store underskudd og måtte selge ut Universitetsforlaget som hadde representert en stor del av driften.