Republikanske strømninger i Norge i Tiden rundt vetostriden

Abstract

Tema for denne oppgaven er republikanske strømninger i tida rundt vetostriden. Den er et ideologistudie og har en deskriptiv analytisk tilnærming. Den konsentrerer seg om tre sentrale meningsdannere og deres republikanske ideer. Den ser også disse i forhold til hverandre. De personene oppgaven går nærmere inn på er: Arne Garborg, Bjørnstjerne Bjørnson og Nicolai Julius Sørensen. I utgangspunktet var disse tre del av en og samme venstrebevegelse, men de kom fra noe ulike miljøer og tok med seg sine forutsetninger inn i politikken. Bjørnson og Garborg la større vekt på en nasjonalistisk argumentasjon mot konge og regjering, mens Sørensen fremstår som den mest prinsipielle. Garborg kunne i utgangspunktet tenkt seg et parlamentarisk monarki. Dette var en umulighet for Sørensen og Bjørnson som omtalte det som en løgn. Både Bjørnson og Sørensen var også opptatt av at kongedømmet gjennom sitt liv skapte dårlig moral i folket ved å fremstå som ikke-produktive lite moralske forbilder for allmennheten. Først i forbindelse med vetostriden vedgikk Garborg at han var republikaner. Da hadde kongen stilt seg i spissen for særinteresser og blitt en partikonge for en regjering som var unasjonal, støttet seg på Sverige og som ønsket å gjøre Norge til et underbruk av Sverige. Bjørnsons argumentasjon rettet seg i større grad mot kongen. Han var egentlig svensk og kun i juridisk forstand en nordmann. En norsk konge ville aldri krevd absolutt veto og kravet om absolutt veto gjorde at nordmenn ble republikansk. For alle tre var det demokratiske elementet den viktigste drivkraften bak deres republikanske holdninger. I samfunnet var loven folket ga seg selv eneste autoritet og de som styrte måtte styre med og ikke mot folket. I forbindelse med vetostriden stilte kongen seg i spissen for et mindretall og det synliggjorde det demokratiske underskuddet i kongedømmet og styrket republikanernes posisjon. De vektla også at Norge lå godt til rette for å bli republikk. Bøndenes fattige liv sto dessuten i en skrikende kontrast til hofflivet. Alle mente også at republikken var noe som ville komme. Bjørnson og Sørensen var opptatt av å åpent diskutere saken så folk var klare for den når den kom. For Bjørnson måtte ikke dette skje gjennom revolusjon, men gjennom at folk gjennom egen erfaring innså at kongedømmet var urettferdig. Den republikanske strømningen sto aldri fram som noen enhetlig bevegelse. Det ble ytret republikanske synspunkter i en rekke fora, men det var ingen av disse som samlet hele den norske bevegelsen om saken. Etter hvert kom andre saker til å ta deres oppmerksomhet. De samlet seg ikke for den republikanske saken, men mer mot andre stridsemner. I den realpolitiske konteksten i 1905 ble republikanismen plutselig veldig aktuell med folkeavstemningen. Republikanismen sto også sterkt i Norge særlig i tida rundt 7. juni, men var ikke en sterk nok republikansk bevegelse. I 1905 så f.eks pragmatikeren Bjørnson folkeavstemningen om statsform som et lite slag i den store krigen og stemte derfor taktisk og imot sin overbevisning for å oppnå en trygg selvstendighet. Da man ble kvitt unionen ble man også kvitt den svenske kongen. Dette kan være en av flere grunner til at debatten kuliminerer i folkeavstemningen i 1905 til tross for at det var en sterk republikansk strømning dette året. Når selv flere av bannerførerne sviktet, kan man ikke forvente at resten av bevegelsen holdt stand og oppnådde noe flertall i befolkningen. Med folkeavstemningen i 1905 ble ballen lagt død.