En historiografisk transformasjon? : russisk historievitenskap fra sovjetisk til postsovjetisk kontekst

Abstract

Rundt oppløsningen av Sovjetunionen var det vanlig å se påstander om at russisk historiefag var i krise. Oppfatningen av krise og hvordan denne skulle overkommes kunne avhenge både av politiske og faglige preferanser blant historikerne. Et skille mellom konservative og liberale var synlig i russisk historiefag helt siden Khrusjtsjovs ledertid. Under perestrojka mistet myndighetene den politiske kontrollen over historiefaget, og liberale historikere av generasjonen fra 1960- og 1970-årene ble noen av de første til å gripe mulighetene som en ny politisk frihet medførte. Som gruppe var historikerne noe avventende under de nye forholdene. I langt større grad ble nyvurderinger og avsløringer fra sovjetisk historie presentert av journalister og andre skribenter.

Et skille mellom liberale og konservative har fortsatt inn i postsovjetisk tid, der et ytterpunkt besto av historikere som forkastet det meste av sovjetisk historieforskning, og et annet av konservative i sovjetisk forstand. Avstanden mellom disse to hovedgruppene synes å ha avtatt, men rundt årtusenskiftet fantes det fremdeles en sterk konservativ gruppe blant etablerte historikere. På grunn av manglende konsensus angående tilnærminger til kjente historiske tema som Oktoberrevolusjonen, stalinismen og Den store fedrelandskrigen, så kan det være vanskelig å trekke den konklusjon at russisk historiefag på den tid hadde gjennomgått et fullstendig ”paradigmeskifte”.

Likevel gikk faget igjennom radikale forandringer. Utstrakt frihet til å velge tema og tilnærming, ”arkivrevolusjonen” og økt kontakt med internasjonalt fagmiljø – dette var viktige faktorer som bidro sterkt til nyutvikling og differensiering innen faget. Blant de største nyvinningene er dokumentpubliseringer og forskning på ulike tema tilknyttet perioden under Stalin.

Som bakgrunn for disse forandringene i russisk historiefag ser masteroppgaven først på den sovjetiske historietradisjonen, deretter på faget tilknyttet perestrojka-perioden, og til sist blir det forsøkt å gi en oversikt over hovedtendensene innen faget i postsovjetisk tid. Fokuset er rettet mot profesjonelle historikere og deres arbeid, herunder tematikk og endringer i tilnærminger. Historiebruk og historie skrevet av andre er belyst i noe mindre grad. Oppgaven baserer seg både på engelsk og russisk historiografisk litteratur.