Plinius den yngre og den romerske villa : formål, forvaltning og økonomiske forutsetninger

Abstract

Gjennom dette studiet har jeg med utgangspunkt i Plinius den yngres brev forsøkt å danne et bilde av hvordan han forvaltet sine villaer, og hvor sentrale de var i hans økonomiske situasjon. Først har jeg kartlagt de økonomiske drivkreftene i Italia som var rammene en landeier måtte forholde seg til. Dette innebar blant annet å se på Romas betydning som handelssentrum, om det fantes et omfattende kommersielt markedssystem, hvilke markeder han kunne benytte og hvilke transportmuligheter som fantes. Jeg har undersøkt om det var noen sammenheng mellom avstanden til handelssentrum, og hvilke produkter som ble dyrket ved hans villaer, da dette sannsynligvis var noe av det viktigste ved landbruket, med tanke på lønnsomhet. I den sammenheng har jeg plassert Plinius’ villaer inn i to ulike modeller som tar for seg sammenhengen mellom transport, produkter og marked. Jeg tar opp spørsmålet om det italienske landbruket opplevde en nedgangsperiode i den første århundre, og med tanke på Plinius’ situasjon har jeg forsøkt å kartlegge om han ble rammet av en slik krise.

Jeg har også vist hvilken organisering og forvaltningsformer han kan ha benyttet, fordi valget av dette hadde betydning for hans inntekter. Forvaltningsmulighetene han benyttet var direkte forvaltning gjennom vilicus, indirekte forvaltning gjennom colonus, colonia partiaria og servus quasi colonus.

Inntrykket vi får i brevene fremstiller på den ene side Plinius som en ærverdig stoiker. Ansvarsfullt levde og arbeidet han for stat og fedreland gjennom sin posisjon som senator og landeier. På den annen side viser han stadig en personlig og selvopptatt holdning som står i konflikt til idealene. Siden Plinius fremstiller disse tankene så tydelig i et publisert verk, mener jeg de kan sies å representere keisertidens elitekultur, en kultur mer opptatt av livsnytelse og lettjente penger enn landbrukets forpliktelser. Endringene i elitens mentalitet gjenspeiler seg ved bruk av uproduktive og luksuriøse eiendommer. Plinius benyttet også villaene sine til andre aktiviteter enn landbruk, og jeg har forsøkt å kartlegge ved hvilke villaer han rendyrket sitt otium, og hva otium-begrepet innebar for ham. For å kunne bekoste denne type livsførsel hadde Plinius behov for andre inntektskilder som ikke kom direkte fra hans villaer, der utlån av penger, arv og patron/klientforhold spilte sentrale roller i hans, og den romerske elites økonomi.