Abstract
Oppgaven undersøker hvordan speiderbevegelsen ble etablert i Norge, hvilket speiderforbund som ble dominerende, og hva pionerene i den norske speiderbevegelsens ønsket å oppnå. Tesen tar utgangspunkt i John R. Gillis Adolescence-teori (Youth and History 1974) og beskriver speiderforbundene som deler av bredere fostringsprosjekter, hvis mål var å forme gutter til å bli ønskede menn. Det påståes her at striden innen den norske speiderbevegelsen i perioden 1909-1913 var tuftet på en strid om mannsidealer fra en kristelig og en patriotisk tradisjon, og at et tilsvarende skille fantes i Danmark og Sverige.