Fra Kristiania-forslag til partisplittelse : Ungdomsforbundets rolle i splittelsesprosessen i Arbeiderpartiet fra mars til november

Abstract

Denne fremstillingen handler om Ungdomsforbundets rolle i splittelsen av Det norske Arbeiderparti i november 1923 da en fraksjon av partiet gikk ut og dannet Norges Kommunistiske Parti. Fremstillingen dreier seg om perioden fra og med Ungdomsforbundets landsmøte i begynnelsen av mars i 1923, og frem til splittelsen på det ekstraordinære partilandsmøtet i november 1923. Ungdomsforbundets rolle i splittelsesprosessen gjennomgikk tre faser. Den første fasen strekker seg fra Ungdomsforbundets landsmøte i begynnelsen av mars, og frem til midten av april. Den andre fasen strekker seg fra å med omorganiseringsdebatten i april, og frem til partiets landsstyremøte i slutten av september. Den siste fasen dreier seg om Ungdomsforbundets rolle i mandatkampen, etter partiets landsstyremøte i slutten av september, og frem til det ekstraordinære landsmøtet i november der partiet ble splittet. Den første fasen startet med at de ubetingede Komintern- tilhengerne eller Scheflo- fløyens tilhengere, seiret i kampen om Ungdomsforbundet på landsmøtet i mars 1923. Her gjorde Ungdomsforbundet det klart at de primært stilte seg på Kominterns linje, og uttrykte at deres lojalitet til partiet var avhengig av partiets lojalitet til Komintern. Fasen var ellers preget av kampen om hele ungdomsorganisasjonen. Den andre fasen ble preget av at Ungdomsforbundet forsøkte å reise strid innad i partiet. Den ble innledet med en omorganiseringsdebatt i april. Her angrep Ungdomsforbundet partiflertallet for det standpunkt de hadde tatt i forbindelse omorganiseringen av partiet. Dessuten ble ungdomsorganisasjonen en tydeligere fraksjon i DNA, i opposisjon til partiledelsen. De lyktes ikke i første omgang. Etter EKKI- møtet skulle striden blusse opp på nytt. Klassekampen Ungdomsforbundets hovedorgan, med Arvid G. Hansen i spissen, gikk til angrep på partiflertallet og deres politikk overfor Komintern. Nå lyktes Ungdomsforbundet med å reise ny strid i partiet. Kampen mot partiflertallet ble deretter ytterligere trappet opp. Man startet et fraksjonsbyggingsprosjekt, som tilsynelatende var i samarbeid med partiet. Ungdomsforbundets ledelse var på dette tidspunktet i en skarp konflikt med partiflertallet. Derfor er det grunn til å tro at det nye prosjektet til Ungdomsforbundet heller var et prosjekt i konkurranse med partiflertallet. Målet med denne fraksjonsbyggingen var i utgangspunktet ikke å legge grunnlaget for et selvstendig parti. Tanken var at Ungdomsforbundet på sikt, kanskje frem mot neste landsmøte som var planlagt avholdt først i 1925, skulle erobre partiet innenfra. Den tredje og siste fasen ble innledet med partiets landsstyremøte i slutten av september. Denne perioden var preget av at Ungdomsforbundet førte en åpen kamp mot partiflertallet og partiets ledelse. Striden som hadde blusset opp etter EKKI- møtet, hadde nå nådd et nivå som partiledelsen ikke lenger kunne la fortsette. Det var fare for at partiet ville havne i en alvorlig krise. Derfor besluttet landsstyreflertallet at stridsspørsmålene som hadde preget debatten i det norske partiet siden juni, skulle avgjøres på et ekstraordinært landsmøte i november. Umiddelbart etter landsstyremøtet startet en mandatkamp om representantene til landsmøtet i november. Ungdomsforbundet kastet seg inn i kampen på Scheflo- fløyens side. De uttrykte at de ville bevare enheten i partiet. Sannsynligvis mente de at Scheflo- fløyen ville vinne kampen om mandatene og dermed flertallet på det ekstraordinære landsmøtet. Men i midten av oktober 1923 ble det klart for Ungdomsforbundet og Scheflo- tilhengerne at det forholdt seg annerledes. Tranmæl- fløyen ville med stor sikkerhet seire på det ekstraordinære landsmøtet. 20. oktober fremskyndet Ungdomsforbundet fraksjonsbyggingsprosjektet de hadde startet på. Den 22. oktober reiste Arvid G. Hansen, redaktøren av Ungdomsforbundets hovedorgan, på vegne av mindretallsfraksjonen i partiet til Moskva for å forhandle med Komintern om taktikken de skulle følge på det ekstraordinære landsmøtet i begynnelsen av november. Sammenfallet av den landsomfattende rekrutteringskampanjen og Arvid G. Hansen reise til Moskva, var ikke tilfeldig. Med rekrutteringskampanjen og Arvid G. Hansens reise til Moskva hadde fraksjonsbyggingskampanjen Ungdomsforbundets lederskap hadde startet, endret karakter. Nå var det blitt et partibyggingsprosjekt. Arvid G. Hansen og Ungdomsforbundet gikk for splittlese og den fikk de. Derfor var Ungdomsforbundets ledende aktører avgjørende for at DNA ble splittet i 1923.