| dc.description.abstract | Andreas Andersen har ofte blitt kalt Gerhardsens grå eminense i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Selv om han fra 1955 og i mange år framover satt i flere svært viktige posisjoner, var han i det store og hele en ukjent mann for offentligheten.1 Bare politikere og journalister med kjennskap til utenriks- og sikkerhetspolitikk var oppmerksomme på hans viktige arbeid bak kulissene. Selv om han var en omstridt person innenfor Arbeiderpartiets toppledelse, kjente de færreste parti-medlemmer til Andersens navn.
Andreas Andersens historie er i seg selv spennende materiale for en biografi. Hans livsløp er nokså atypisk og samtidig får vi speilet viktige faser i norsk før- og etterkrigshistorie gjennom å følge hans liv. Etter en nokså radikal studenttilværelse i mellomkrigstida, som virker tidstypisk for en viss gruppe studenter i kretsen rundt bevegelsen Mot Dag i hovedstaden, endte han i første omgang opp i en tradisjonell lektorstilling i Tønsberg. Her startet han en tilværelse med kjernefamilie og fast ansettelse i skolen. I motsetning til de fleste andre i samme stilling, drev imidlertid interessen for moderne historie han videre.
Etter relativt kort tid fikk han prøve seg som utenrikskronikør i Vestfold Arbeiderblad. Han viste raskt at han var svært godt orientert om aktuell internasjonal politikk og fikk etter hvert fast plass i avisas spalter. Ved siden av en krevende skolejobb som han var nokså fersk i, leste han utenlandske aviser på flere språk. Både gjennom lokalpolitisk arbeid og skribentvirksomhet arbeidet han seg fram til en ledende posisjon innen arbeiderbevegelsen i Vestfold og ble lagt merke til sentralt. Han hadde imidlertid samtidig en akademisk plattform gjennom fagforeningsarbeid i skoleverket og vennskap innen akademikermiljøet i Tønsberg. Slik sett ble han en noe fremmed fugl i begge miljøer: I akademikermiljøet skilte han seg ut gjennom sitt engasjement i arbeiderbevegelsen. I Arbeiderpartiet skilte han seg ut gjennom sitt akademiske utgangspunkt som lektor.
Krigen ble en påkjenning for Andreas Andersen i form av motstandsarbeid som krevde kløkt og diskresjon. Selv om han var kjent som en til tider tungsindig person som kunne se pessimistisk på tilværelsen, fikk han gjennom motstandsarbeidet vist nye sider ved seg selv. Han var aktiv både i den sivile motstandskampen og i den illegale fagforeningskampen. Historikeren Egil Christophersen tilkjenner Andersen stor ære for at Nasjonal Samlings initiativ for å rekruttere Vestfold-ungdom til såkalt nasjonal ungdomstjeneste mislyktes. Han sto også i fare for å bli sendt til Kirkenes i nazistenes aksjon mot lærerne, men slapp unna takket være dårlig helse.
Likevel ble krigen, kanskje gjennom tilfeldigheter, det som kom til å bringe Andersen ut av skolen og sin tilværelse i Vestfold og inn på en rik politisk karrière. Her er det vanskelig å få tilgang til alle opplysninger, men jeg har forsøkt å sannsynliggjøre at Andersen gjennom illegalt samarbeid fikk viktige kontakter. Han deltok i dette arbeidet sammen med Rolf Gerhardsen og flere andre personer som ble sentrale i Arbeiderpartiets overvåking av kommunister etter krigen. Alle flyktet etter hvert til Sverige i siste del av krigen, og det er nærliggende å tro at de holdt kontakt i Stockholm, hvor de befant seg. Det er alment kjent at Arbeiderpartifolk i eksil deltok i kommunistovervåking i Sverige og at Rolf Gerhardsen hadde en sentral posisjon. Andersen krysset flere av disse personenes veier også etter krigen. Fellesnevneren for en del av dette nettverket var sannsynligvis den sterke rivaliseringen med kommunistisk motstandsbevegelse i Vestfold under krigen. De interne stridighetene var hardere her enn de fleste andre steder i landet, og dette splittet arbeiderbevegelsen i fylket i to. Forsøk på forsoning, med det såkalte "Vestfoldforslaget" i 1947, førte ikke fram. Ifølge familien var Andersen hele sitt liv ytterst skeptisk til kommunistene, noe som trolig var et resultat av krigsopplevelsene.
Likevel viser kronikkene hans i Vestfold Arbeiderblad at han i utenrikspolitikken inntok en mer kritisk holdning til britene og amerikanerne enn det som var vanlig i partiet samtidig som han viste mer forståelse enn de fleste for Sovjetunionens geopolitiske interesser som følge av landets stormaktsstatus.
Haakon Lie bekreftet at Andersen ble hentet til Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) i Oslo som studierektor i samråd med den sentrale partiledelsen. Her ble han trolig ganske snart involvert i ordningen med det såkalte "hjelpepersonalet", som var regionale AOF-sekretærer som bisto i registreringen av kommunister. Dette beskrev han seinere i etterlatte papirer som ble offentliggjort etter hans død og skapte store avisoverskrifter. Seinere ser vi at de samme sentrale personene i Arbeiderpartiledelsen som sannsynligvis fikk Andersen inn i AOF, skrev under på telegrammet der Andersen ble forespurt om å være statssekretær i Forsvarsdepartementet. I telegrammet fra 1950 sto det at forsvarsminister Hauge, Einar og Rolf Gerhardsen og Haakon Lie alle var enige i henvendelsen. På dette tidspunktet hadde ikke Rolf Gerhardsen noen sentral posisjon som skulle tilsi at han var en av underskriverne. Dette underbygger igjen teorien om at han sto bak Andersens karrièresprang i hovedstaden. At Andersen også hadde snudd politisk ved å gå inn for Atlanterhavs-alliansen, styrket bare hans karrièremuligheter. Mye taler for at dette også var et bevisst taktisk trekk som han seinere angret på.
Trolig så Andersen med tida for seg enda høyere posisjoner i Arbeiderpartiet, men etter perioden som statssekretær stoppet hans karrière plutselig opp. Sannsynligvis hadde Jens Chr. Hauge blitt skeptisk til det sikkerhetspolitiske synet Andersen sto for. Likevel skaffet utenriksminister Lange han en stilling ved Statsministerens kontor, der han skulle arbeide med beredskapssaker. I den begynnende fraksjonsstriden om utenriks- og sikkerhetspolitikk i Arbeiderpartiet, ble trolig Andersen sett på som lojal mot Gerhardsenfløyen. Dermed var veien videre stengt så lenge Oscar Torp satt som statsminister.
I 1955 fikk imidlertid Andersen sjansen på nytt, trolig gjennom sitt kjennskap med Gerhardsen-brødrene. For statsminister Einar Gerhardsen spilte han en viktig rolle som rådgiver i den beroligelsespolitikken som Gerhardsen nå innledet overfor russerne og i den avskjermings-politikken som ble forsøkt ført i forhold til NATO. Begge var svært bekymret over det tilspissede forholdet mellom blokkene i den kalde krigen. Etter Khrustsjovs maktovertakelse ville de benytte tøværet til å få en bedre dialog med russerne. I dette arbeidet ble Andersen sentral. I tiåret mellom 1955 og 1965 hadde Andersen betydelig innflytelse på den politikken som ble ført gjennom sine mange viktige politiske verv og gjennom den sterke stilling som Statsministerens kontor fikk også når det gjaldt utenrikspolitikken. Høydepunktet var sannsynligvis talen han forfattet for Gerhardsen til NATOs rådsmøte i Paris i desember 1957.
I slutten av perioden mistet likevel Andersen en del innflytelse. Splittelsen i Arbeiderpartiet, som førte til utskillelsen av Sosialistisk Folkeparti, og endring i den internasjonale situasjonen gjorde at Gerhardsen måtte ta andre hensyn i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Andersen kom mer i bakgrunnen, men beholdt likevel viktige posisjoner som ga han unik oversikt over norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Han mistet likevel etter hvert tilgang til en del informasjon på grunn av mistankene om at han kunne stå bak lekkasjer til russerne, noe som førte til at han ble satt under overvåking.
Sannsynligvis var dette bare del av et politisk intrigespill, men det ødela likevel Andersens videre muligheter i politikken. Under Borten-perioden, fra 1965 til 1971, utviklet han et fortrolig forhold til statsministeren, men ble ellers holdt helt utenfor beslutningsprosessene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Trolig fikk Andersen minimalt innsyn på grunn av etterforskningen mot han. Enda mer marginalisert ble han under statsminister Bratteli. Utmelding av Arbeiderpartiet i 1967 førte han ut i det ytterste mørke i forhold til den vestvennlige fraksjonen i partiet, som Bratteli tilhørte. Dermed fikk Andersen en trist sorti de siste yrkesaktive årene. Han gikk av ved fylte 70 år og døde bare tre år etter av kreft.
Bortsett fra sin korte tid som statssekretær, hadde Andreas Andersen ingen politiske verv på riksplan. Derfor kan det synes underlig at jeg diskuterer hans innflytelse på politiske prosesser. En embetsmann skal i prinsippet være lojal og holde seg til instrukser fra den politiske ledelse. Likevel vet vi fra samfunnsdebatten at de faglige råd en embetsmann fremlegger og måten det gjøres på, kan ha innvirkning på politikernes avgjørelser. Det er umulig å si noe sikkert om Andersens påvirkning på Einar Gerhardsen. Gerhardsen hadde klare forestillinger om hvilken politikk han ville føre da han ble statsminister igjen i 1955, og han valgte helt klart Andreas Andersen som sin rådgiver ut fra disse ambisjonene. Likevel var Gerhardsen ingen utenrikspolitisk ekspert og var avhengig av rådene Andersen ga når han ønsket en alternativ til rådene fra utenriksminister Halvard Lange. Talen ved NATOs rådsmøte var et eksempel i så måte.
Statsministeren hadde selv bestilt en tale "hvor han ville si noe", men utformingen av den var Andersens verk. Deretter ble den igjen modifisert i diskusjoner med Lange og andre kvelden før møtet. Sluttresultatet ble et et kompromiss av mange innspill og endringer. Denne talen kan kanskje også fungere som et bilde på politiske prosesser i sin alminnelighet. De er ofte et resultat av brytninger mellom ulike syn. I samarbeidet med Gerhardsen var altså Andreas Andersen en av flere som leverte politiske innspill til Gerhardsen. Noen ganger ble de tatt til følge, andre ganger ikke.
Gjennom Andersens kontakter med russerne og hans formidling av informasjon fra alternative kilder, slik jeg har påvist, er det rimelig å tro at Gerhardsen i enkelte faser ble påvirket i sitt syn og i måten han argumenterte for det. At LO-leder Nordahl kalte Andersen Gerhardsens "onde ånd" er bare ett av flere eksempler på meninger om dette forholdet i Arbeiderpartiet. Som ett eksempel på påvirkning, har jeg vist til talen på landsstyremøtet på Klekken i 1956, der sporene etter Andersens informasjon er tydelige. Andersen fungerte likevel utelukkende som premissleverandør i saker som statsministeren skulle diskutere med andre i regjeringen og i partiapparatet, og der statsministeren selv ønsket råd. I tillegg har jeg antydet at Andersens pessimistiske grunnholdning i enkelte tilfeller smittet over på hans sjef. Et slikt eksempel er samtalen mellom Sveriges statsminister Erlander og Einar Gerhardsen i 1957 på Harpsund i Sverige. Gerhardsen var der svært bekymret over brevet fra Sovjetunionens statsminister Bulganin. Her minnet han mye om Andersen i måten han ordla seg overfor Erlander.
Som jeg imidlertid har beskrevet i kapittel fire, var det særlig i de første årene Andreas Andresen hadde det tetteste samarbeidet med statsministeren. Her virker det som om han hadde relativt stor frihet til å komme med egne utspill og til å handle på egenhånd. Jeg tenker her på hans foredrag i Bergen i 1958, hans hjelp til "påskeopprørerne" og hans reise til Sovjetunionen. Etter at han ble irettesatt i Regjeringens Sikkerhetsråd etter initiativ fra Lange, ble han mindre synlig i det politiske landskapet. Han fortsatte imidlertid å arbeide nært sammen med statsministeren i hele perioden. Trolig måtte både Gerhardsen og Andersen opptre mer forsiktig etter dette. De mulighetene Andersen eventuelt hadde hatt til å spille en mer selvstendig rolle, var nå ikke lenger til stede. Slik sett hadde han kanskje rett i sin noe beskjedne beskrivelse av sin stilling da Per Borten skulle overta statsministerembetet:
" Noen systematisk strengt funksjonell fordeling har det ikke vært. På mange måter har jeg vært en slags "altmuligmann" som fikk seg tildelt små og store oppdrag etter Statsministerens ønske." | nor |