USAs politikk overfor Taiwan 1971-1976

Abstract

Temaet for denne oppgaven er hvordan USAs politikk overfor Taiwan utviklet seg i perioden fra 1971 til 1976. Nettopp dette var en periode der forholdet var gjenstand for radikale endringer. I så måte skal jeg belyse Washingtons strategi for å håndtere spørsmålet om kinesisk FN-representasjon, den diplomatiske og politiske utviklingen av forholdet mellom USA og Taiwan og de militære utfordringene Washington stod overfor i Taiwanstredet. Spørsmålet om kinesisk FN-representasjon var en tidlig indikator på hvilken retning utviklingen av amerikansk Taiwan- og Kina-politikk ville ta. Selv om Taiwans generelle situasjon i verdensorganisasjonen var gjenstand for en gradvis reduksjon av støtte, hadde det vist seg at Washingtons mobilisering til fordel for Taipei hvert år hadde vært tilstrekkelig for å mønstre den nødvendige oppslutningen rundt selve voteringen. Det var internt i det amerikanske beslutningssystemet allment kjent at det under normale omstendigheter på sikt ville være nært sagt umulig å holde Taiwan innefor et FN-systemet så lenge Kina ikke under noen omstendighet sa seg villige til å være representert i en organisasjon der også Taipei var et fullverdig medlem. Like fullt er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at Nixon administrasjonen ikke lenger viste den nødvendige interesse for nasjonalistregimets videre skjebne i organisasjonen og i så måte må kunne holdes ansvarlig for utfallet av eksklusjonsvedtaket som kom høsten 1971. På den andre siden må dette derimot ses i lys av den erkjennelsen som allerede var en politisk realitet blant presidenten og hans nærmeste støttespillere. Plassen i FN var en kamp Taipei i løpet av en kort periode var dømt til å tape. I så henseende var det lite som talte for at Nixon og Kissinger var interessert i å risikere utviklingen av de bilaterale forhandlingene med Beijing for en politikk som på sikt uansett ville gi det samme utfallet. Washington hadde i kjølevannet av den kinesiske borgerkrigen innfunnet seg med at de siste rester av nasjonalistregimet under Chiang Kai-shek på Taiwan ikke hadde de nødvendige forutsetninger for videre eksistens. Koreakrigen, og Kinas deltakelse i denne, medførte en ny amerikansk politikk som tok sikte på å forme øya til et bærekraftig samfunn. Da Nixon ble innsatt som president i 1969 stod en ny Kina-strategi høyt på dagsorden. Den geopolitiske situasjon der Kina og Sovjetunionen nå var involvert i militære grensetrefninger gjorde Taipei til et underordnet tema så lenge Washington kunne være i stand til å spille de to kommunistiske giganter opp mot hverandre. Tiden så rett og slett ut til å ha gått fra Taiwan og styrkeforholdet til storebroren i vest viste seg å øke i omfang. Like fullt var det på sin side et generelt gjennomgående mønster internt i både Nixon og Ford administrasjonene at de var viktigere å kunne selge denne nedgradering av forholdet til Taiwan både nasjonalt og internasjonalt framfor det faktum at man faktisk foretok den politiske beslutningen om å ”bryte” med Taipei. Selv om Nixons åpning mot Kina kanskje var hans fremste suksess i hans periode som president skapte det enkelte kalte et forræderi av Taiwan interne friksjoner i hans eget parti, og hans legitimitet blant høyresiden i det republikanske partiet hadde fått en alvorlig skramme. Likevel må det diplomatiske kunststykket Kina åpningen var sies å ha vært kanskje den største politiske suksessen for en president som ellers først å fremst blir husket for hans forsmedlige resignasjon. Selv om Taipei ikke lenger kunne belage seg på Washingtons uforbeholdne støtte har historien vist at Taiwan har blomstret til en av Asias fremste suksess historier. Selv om situasjonen for nasjonalistregimet så mørk ut i perioden rundt Nixon, gjorde den lange normaliseringsprosessen mellom USA og Kina Taipei i stand til å forbede seg på den situasjon som på sikt ville inntreffe. Dette var et aspekt som muliggjorde de nødvendige kursendringer på Taiwan som la grunnlaget for øyas videre eksistens, om i en noe annen form. Washingtons militære samkvem med Taipei utviklet seg fra Truman administrasjonens vedtak om å plassere USAs syvende flåte i Taiwanstredet ved utbruddet av Koreakrigen til å bli altomfattende da Nixon til trådde som president. Bakgrunnen for dette samarbeidet hang nøye sammen med øyas geografiske plassering i forhold til eventuelle amerikanske militære innsatsområder. Den stabile politiske situasjonen på Taiwan gjorde også Washington i stand til å gjennomføre militære investeringer som var forutsigbare, uten frykt for store fremtidige problemer. Like fullt ble Nixon og Kissinger tidlig klar over at dette samarbeidet mellom Taipei og Washington måtte fases inn på et nytt spor så lenge det overordnede ønske til administrasjonen var en ny Kina-strategi. I så måte var en av de fremste utfordringene USA stod overfor å legge grunnlaget for et tilstrekkelig sikkerhetsnett for Taiwan etter en endelig normalisering av forholdet til Kina. Dette sikkerhetsnettet måtte være akseptabelt for alle de tre involverte partene. Historien om USAs forhold til Taiwan hadde i hele etterkrigstiden vært preget av omstendigheter som ofte lå utenfor de rent bilaterale politiske prosessene statene i mellom. Både Koreakrigen og Washingtons flørt med Beijing, som var de to store vendepunktene i forholdet, var et produkt av den totale geopolitiske situasjon som ingen var fullstendig herre over. Selv om Nixon og Ford gikk på akkord med hva som tidligere hadde vært amerikanske garantier overfor nasjonalistregimet må det likevel understrekes at styrkeforholdet mellom Taipei og Beijing gjorde det vanskelig for USA å ikke følge etter hva en klar majoritet av verdenssamfunnet hadde gjort i forhold til diplomatisk anerkjennelse. Det vil være vanskelig å påstå noe annet enn at Washington vanskeliggjorde Taiwans diplomatiske anseelse med helningen mot Kina, men totalt sett spilte USA fortsatt den samme nøkkelrollen i forsvaret av Taipei, selv om dette nå var ved hjelp av andre virkemidler, som diplomatisk påvirkning av kommunistregimet i Kina. I lys av dette argumentet og hva historien i ettertid har vist oss er det enkelt å stille seg bak påstanden om at Washington har vært en betydelig stabiliserende faktor som har gjort Taiwan i stand til å utvikle seg til en av de fremste politiske suksesser i Asia sett med vestlige øyne.