Den realistiske idealist : Norge, nedrustning og det internasjonale samfunn 1949 - 1963

Abstract

Oppgaven tar for seg regjeringens innsats og argumentasjon for nedrustning, med hovedvekt på det kjernefysiske området, fra Nato-medlemskapet i 1949 til inngåelsen av den begrensede prøvestansavtalen 5. august 1963. Dette overordnete temaet studeres i lys av tre nærmere avgrensete problemstillinger. For det første undersøkes sammenknyttingen av Nato og FN, realisme og idealisme, i argumentasjonen for nedrustning og et internasjonalt rettssamfunn. Videre diskuteres Norges stilling som småstat og landets muligheter for innflytelse. Og til slutt analyseres myndighetenes forestillinger om årsaker til krig og betingelser for fred. Regjeringen argumenterte for at Nato var et nødvendig sikkerhetspolitisk tiltak på kort sikt. I tillegg trakk imidlertid myndighetene inn forsvarsalliansen i arbeidet for nedrustning og en verdensorden basert på rett og ikke makt. Alliansemedlemskapet ble på denne måten knyttet sammen med Norges deltakelse i FN. Norske myndigheters argumentasjon for nedrustning studeres nærmere. Regjeringen vektla, i likhet med andre vestallierte land, mulighetene for effektiv kontroll i en eventuell avtale om nedrustning. Vestmaktenes foretrukne kontrollapparat ble imidlertid oppfattet som uønsket på sovjetisk side. Nedrustningsengasjementet ses som en del av myndighetenes arbeid for en internasjonal rettsorden, ved at en eventuell nedrustningsavtale både kunne styrke det rettslige aspektet ved det internasjonale samfunnet og ved at en avtale etter norsk oppfatning burde være tilknyttet FN. Dermed kunne en avtale potensielt styrke organisasjonens plass i verdenssamfunnet. Norges stilling som småstat belyses i tilknytning til regjeringens forslag og forestillinger om nedrustning. Norske myndigheter ønsket gjennom små, realistiske skritt å påvirke arbeidet for nedrustning, men ett fundamentalt krav lå hele tiden til grunn: Avtaler om nedrustning skulle ikke gå på bekostning av vestmaktenes sikkerhet. Motivene bak regjeringens argumentasjon hvilte, foruten på overbevisningen hos de sentrale utenrikspolitiske aktørene, slik som Einar Gerhardsen og Halvard Lange, blant annet på hensynet til den indrepolitiske opposisjonen mot de sikkerhetspolitiske veivalg og medlemskapet i Nato. I tillegg var den kalde krigens globale konkurranse på ulike felter, samt mer generelle egeninteresser viktige faktorer. I argumentasjonen for nedrustning og i sitt syn på omverdenen kombinerte regjeringen elementer fra perspektivene realisme og idealisme. Den realistiske argumentasjonen var på kort sikt komplementær og ad hoc; forsvarssamarbeidet ble i det korte tidsperspektivet oppfattet som en nødvendig garantist for sikkerheten. Det prinsipielle ønskemålet for myndighetene på lengre sikt var det Knut Frydenlund senere formulerte som et organisert internasjonalt samarbeid som bygger på andre kriterier enn makt. Det ideelle målet for verdenssamfunnet var en korreksjon til samtiden der makt gikk foran rett. Norge var en realistisk idealist, der myndighetene sammenkoblet Nato og FN i arbeidet for nedrustning og i søken etter en effektiv internasjonal rettsorden.