| dc.description.abstract | Samtidig med at Stortinget 7. juni 1905 vedtok at unionen med Sverige hadde opphørt å eksisterte, rettet Stortinget en henvendelse til kong Oscar II med oppfordring om at han skulle utpeke en prins av kongehuset til å overta den norske tronen. Dette tilbudet ble kjent som Bernadotte-tilbudet.
Denne oppgaven har tre hovedproblemstillinger. Den første gjelder tida før 1905: Når og av hvilke grunner oppsto ideen om å dele de to kongerikene innad i Bernadotte-slekta og hvordan utviklet denne tanken seg fram mot 1905? Den andre gjelder hovedsakelig begivenhetene i året 1905: Hvilke holdninger hadde Bernadottene til ideen, kunne den ha blitt realisert og hvorfor ble den ikke realisert? Ettersom utviklinga av de svenske og danske tronkandidaturene er nært knyttet til hverandre, tar jeg også for meg Bernadottenes innstillinger til det danske kandidaturet.
Tanken om å etablere et separat norsk kongehus av dynastiet Bernadotte gjennom at en annen prins enn kronprinsen ble norsk konge, var ikke ny i 1905. Tanken skal ha vært framme allerede i Oscar Is regjeringstid (1844-1859), men i Carl XVs tid (1859-1872) har jeg derimot ikke funnet noen hentydninger til denne ideen. I hans regjeringstid dreide tankene rundt tronfølgespørsmålet seg heller om ulike skandinavistiske løsninger og forsøk på å skaffe broren og arvtageren prins Oscar en annen trone slik at kongens datter kunne etterfølge ham som monark i Sverige og Norge. Kong Carl fortalte selv datteren at hennes etterkommere hadde arverett til den norske tronen, mens de i Sverige bare var valgbare, en idé som i så fall kunne innebære ei deling av kongekronene.
Fra midten av 1880-tallet dukker den såkalte sekundogeniturtanken opp med jevne mellomrom, men det er ikke helt klart hvem som først framsatte den. Diplomaten Sigurd Ibsen sto bak en av de tidligst påvisbare tankene (i 1885), mens venstreavisa Nordmandens redaktør, stortingsrepresentant Peder Rinde, sto bak det første presseframstøtet som har latt seg påvise (i 1893). Muligens kan en redaktør ved navn Oscar Julius Tschudi ha gjort det før ham, men det har ikke latt seg gjøre å påvise når eller hvor han i så fall gjorde dette.
Mange var inne på tanken på 1890-tallet, både på norsk og svensk side, men først i 1897 kom den opp til offentlig debatt. Det skjedde etter en artikkel avisa Den 17de Mai trykket i kjølvannet av et foredrag Ernst Sars hadde holdt, med en ny omgang etter Sigurd Ibsens artikler Nationalt kongedømme i tidsskriftet Ringeren i 1898. Både norske og svenske aviser tok opp saken, men den fikk liten støtte.
De som framsatte ideen på 1880- og 1890-tallet hadde ulike motiver, fra å betrakte det som ei overgangsordning til republikken til å se det som grunnlaget for et selvstendig, nasjonalt kongedømme. Kong Oscar IIs nest eldste sønn, prins Oscar Bernadotte, ble nevnt som kandidat på et tidlig stadium, men etter hvert skiftet fokuset over til den yngste sønnen, prins Eugen, og etter 1897 til den tredje i rekka av sønner, prins Carl. Kongefamiliens eventuelle synspunkter på saken i 1897/1898 har ikke latt seg påvise.
Etter 1898 døde den offentlige diskusjonen hen, men tanken ble ikke glemt. Kronprins Gustaf viste interesse for ei slik løsning da temaet kom på tale i 1902 og mye tyder på at han interesserte seg for det også i 1904. På den tida var kong Oscars helsetilstand blitt så svekket at man var forberedt på et tronskifte, enten gjennom dødsfall eller abdikasjon. Jeg har ikke sett noe som tyder på at man i så fall alvorlig tenkte på at kongen kunne abdisere til fordel for kronprinsen i Sverige og en annen prins i Norge, noe som ville ha krev konstitusjonelle endringer.
Prins Carl ga i 1904 uttrykk for en tanke som kan tolkes som ei posisjonering i forhold til tronfølgespørsmålet som ville oppstå når unionen eventuelt ble oppløst, men hisset seg opp da Sverige-Norges minister i København, Ove Gude, mer direkte brakte muligheten på bane i april 1905. Kong Oscar ble oppbrakt første gang Sigurd Ibsen, da statsminister i Stockholm, foreslo sekundogeniturløsninga for ham, men han skal ha stilt seg mindre avvisende da Ibsen igjen tok det opp i begynnelsen av 1905.
I de første månedene av 1905 summet det med rykter og avisinnlegg om temaet. Kongefamilien var da på det rene med at det ikke var usannsynlig at unionen ville bli oppløst, men kronprins Gustaf framholdt at kongehuset ikke kunne ta noe initiativ i så måte, ettersom det var deres plikt å forsøke å bevare unionen. I dagene mellom 27. mai, da den norske regjeringa søkte avskjed i protest mot at kongen nektet å sanksjonere konsulatloven, og unionsoppløsningsvedtaket 7. juni, avviste også kong Oscar bestemt forslag om at kongehuset skulle tilby Norge en prins som landet selvstendige konge.
Straks etter sanksjonsnektelsen var planen fra norsk side å tilby tronen til en prins av huset Bernadotte, og hvis det ble avslått, til prins Carl av Danmark. Michelsen-regjeringa så Bernadotte-tilbudet som den enkleste løsninga, samtidig som de håpet tilbudet ville gi et positivt inntrykk utad og virke dempende på utlandets reaksjoner på unionsbruddet. Statsminister Christian Michelsen håpet personlig at det ville bli avslått, ettersom han mente det ellers ville føre til stadig vrøvl med svenskerne . Berandotte-tilbudet ble, etter at regjeringa hadde stilt kabinettspørsmål på saken, vedtatt av Stortinget med 112 mot 5 stemmer.
I perioden mellom 27. mai og 7. juni kom det flere henvendelser til kongehuset om å la en prins bli konge av Norge. Kong Oscar gjorde det allerede da klart at han ikke ønsket ei slik løsning ettersom den norske kongemakta var så svekket at den ikke hadde noen attraksjonskraft. Dette bør sees i sammenheng med at han allerede i forbindelse med de greske og bulgarske tronfølgespørsmålene i henholdsvis 1862 og 1886 hadde gitt uttrykk for at ei krone i seg selv ikke var noe å trakte etter og at man burde ta imot den bare hvis man trodde at man dermed kunne utrette noe viktig.
I Sverige ble Bernadotte-tilbudet i all hovedsak negativt mottatt. Man kan tenke seg at kongefamilien ville være forsiktige med å gå imot ei samlet folkemening, ettersom dette kunne få konsekvenser for dynastiet. Rykter om at Bernadottene ville ta imot tilbudet på tross av den negative reaksjonen i Sverige, førte til kritikk mot kongehuset for å ville sette dynastiets interesser foran landets. Trolig var det for å slippe en slik kritikk at prins Carl, den mest aktuelle svenske kandidaten i 1905, insisterte på at han bare ville akseptere tilbudet på direkte oppfordring fra Riksdagen. Dynastiets stamfar, revolusjonsbarnet Carl XIV Johan, sov med ei fluktkasse ved siden av senga, og heller ikke hans etterkommere skal alltid ha følt seg like trygge på tronen. Derfor gjaldt det å unngå å provosere folkemeninga. Allikevel ser det ut til at folkemeninga i dette tilfellet ikke spilte noen avgjørende rolle for kongehusets innstilling, ettersom reaksjonen i kongehuset var omtrent den samme som i folket.
Kong Oscar var såret og følelsesmessig oppbrakt etter unionsbruddet, og to dager seinere ville han straks abdisere fra den norske tronen og samtidig avslå Bernadotte-tilbudet med henvisning til at en norsk Bernadotte-konge ville risikere å bli beskyldt for å la seg påvirke av svenske sympatier og hensynet til Sverige. Kongen lot seg til slutt overtale til ikke å sende abdikasjonserklæringa, noe som ga Sverige mulighet til å komme med et mer gjennomtenkt svar.
Kong Oscar forholdt seg etter hva jeg har kunnet se gjennomgående avvisende til Bernadotte-tilbudet allerede fra våren 1905 og fram til det var endelig avgjort, men sa seg flere ganger villig til å revurdere det hvis Riksdagen ønsket det. Kongen fryktet at det ville oppstå mistanker om hemmeligt samarbeide mellem far og søn eller sønnesøn, ved siden af, eller måske endogså aldeles imod, det ene eller andet riges interesser og anseelse , noe som ville være uheldig også for forholdet mellom de to landene.
Dette ville kanskje være spesielt viktig hvis det i framtida skulle komme til konflikt mellom Sverige og Norge, noe som i 1905 ikke var helt usannsynlig. I en slik situasjon kunne mistanker om et slikt samarbeid mellom de to kongene bidra til å underminere dynastiets og monarkiets stilling i begge landene. Både kong Oscar og prins Carl poengterte at hvis Bernadotte-tilbudet ble akseptert, måtte den nye norske kongen distansere seg tydelig fra fødelandet og familien, noe de må ha ment kunne være et middel for å forhindre at slike mistanker skulle oppstå.
Tydeligvis mente kong Oscar også at det ikke var like stor grunn til å tro at en slik mistanke ville rette seg mot en prins som ikke var medlem av det svenske kongehuset. Denne oppgavens viktigste funn er at kongen ikke hadde noen innvendinger mot at en prins som allerede hadde mistet arveretten til den svenske tronen ble Norges konge. Denne prinsen var kongens nest eldste sønn, prins Oscar Bernadotte, som hadde mistet arveretten da han i 1888 giftet seg med en ikke-kongelig kvinne. Kong Oscar framsatte også et slikt tilbud overfor den norske regjeringas utsending Fritz Wedel Jarlsberg, men Wedel avviste det med henvisning til at Stortingets tilbud kun gjaldt medlemmer av kongehuset, noe prins Oscar altså ikke lenger var. Prins Oscar Bernadotte åpnet selv for at han muligens kunne gå med på å bli konge av Norge, men ville nødig sette barna sine i en slik situasjon. Prins Oscar kunne på mer generelt grunnlag se visse fordeler for Sverige i å akseptere tilbudet, men fryktet også for at det kunne framkalle vanskeligheter mellom landene og i en slik situasjon ikke tjene til Sveriges fordel.
Kronprins Gustaf stilte seg avvisende til Bernadotte-tilbudet. Han ga flere ganger uttrykk for at han ikke trodde tilbudet var oppriktig ment fra norsk side og også for at han ikke anså noen av prinsene som spesielt egnet til å bli norsk konge. Den sterkt protyske kronprinsesse Victoria støttet derimot Bernadotte-kandidaturet som et middel for å hindre Storbritannia i å øke sin innflytelse i Skandinavia gjennom at prins Carl av Danmark, den britiske kongens svigersønn, ble konge av Norge.
I følge biskopen og høyrepolitikeren Gottfrid Billing var også dronning Sophia først innstilt på å ta imot Bernadotte-tilbudet, men frafalt dette da tidligere statsminister Erik Gustaf Boström påpekte at kongen ikke kunne gjøre det uten å anerkjenne sin egen avsettelse, altså av rent formelle hensyn. Dronning Sophia og prins Eugen mente i følge prins Carl at en svensk prins som norsk konge kunne ha heldige konsekvenser for forholdet mellom de to landene. Prins Eugen, som også var en mulig kandidat, ville for sin egen del helst slippe å bli konge i Norge, men mente det var en plikt å ofre seg hvis det behöfs eller anses behöfvas og var bestämd att om det kräfdes göra det o. göra det med gladt mod .
Prins Carl gjorde det i mange sammenhenger klart at han ikke ønsket å bli Norges konge, men sa seg 12. juni 1905 villig til å ofre seg hvis man mente det ville være til Sveriges beste og hvis folkets representanter direkte oppfordret kongen til å akseptere tilbudet. Prinsen trodde imidlertid ikke at det ville være noen heldig løsning, og henviste til den norske kongemaktas svake stilling og til at en svenskfødt konge av Norge tidt och ofta [skall] anklagas för att gå Sveriges ärenden och att taga hemliga råd af sina svenska anförvandter . I følge prins Carl delte hans kone, prinsesse Ingeborg, hans syn, og jeg har ikke funnet noen kilder som støtter de ofte gjengitte påstandene om at hun intrigerte for å bli dronning av Norge.
Det ser ut til at kongefamilien, med unntak av kronprinsesse Victoria, etter hvert hovedsakelig var enig om at tilbudet burde avslås, men at de hadde noe ulike oppfatninger om hvorvidt det å akseptere kunne innebære en fordel for Sverige. Det var også noe uenighet om hvilken prins som burde bli norsk konge hvis man skulle ende med å akseptere tilbudet. Kronprins Gustaf og kronprinsesse Victoria skal ha holdt på sin nest eldste sønn, prins Wilhelm, mens kong Oscar og dronning Sophia av flere grunner mente at han ikke egnet seg så godt. På et tidlig stadium ble det klart at prins Carl var den mest aktuelle kandidaten hvis tilbudet skulle tas imot. Dette, men også hans stilling i familien, gjorde at han kom til å spille en ganske dominerende rolle i forhold til andre familiemedlemmer.
Det skjedde etter hva jeg kan se ingen vesentlige endringer i kongehusets synspunkter på Bernadotte-tilbudet i løpet av sommeren og høsten 1905. Også kong Oscar, som ellers ofte kunne skifte mening, holdt fast på standpunktet sitt gjennom hele perioden. Den første offentlige uttalelsen om hvordan konge stilte seg i tronfølgespørsmålet kom da han i slutten av juni lot riksmarskalk Fredrik von Essen informere mediene om at han stilte seg prinsipielt avvisende, noe han også selv gjentok i flere avisintervjuer i løpet av sommeren.
I riksmarskalkens kommuniké het det at kongen kunne være villig til å ta saken opp til ny vurdering hvis Riksdagen ønsket det, og det, samt at kommunikeet ikke var å regne som et offisielt svar, gjorde at saken trakk i langdrag. Det formelle avslaget kom først i oktober, men etter riksmarskalkens kommuniké regnet man på norsk side med at Bernadotte-tilbudet ville bli avslått og konsentrerte seg derfor om det alternative danske kandidaturet. Etter hvert begynte man også å tenke på ulike framgangsmåter for å bringe Bernadotte-kandidaturet ut av verden, men ingen av disse tankene førte fram.
Bernadottene ble utsatt fra press og oppfordringer fra flere hold for å akseptere Bernadotte-tilbudet, men til ingen nytte. Deler av Lundeberg-regjeringa, som overtok de svenske regjeringskontorene 2. august, viste en viss interesse for det svenske kandidaturet, men da prins Carl fikk høre om norske planer om å framtvinge et svar på tilbudet, trakk han tilbake sitt betingede samtykke 12. august. Allikevel utelukket ikke Bernadottene deretter helt at en av dem kunne komme til å bli norsk konge, noe som vises tydelig gjennom at kong Oscar under Karlstad-forhandlingene i september sa til sjøminister Lars Tingsten at prins Wilhelm, som tjenestegjorde i marinen, ikke burde delta i en eventuell krig, då han kan tänkas bli kung i Norge . Heller ikke prins Carl ville under forhandlingene fullstendig utelukke at han selv kunne bli konge, men dette kan også ha vært et uttrykk for at man holdt øynene åpne for alle eventualiteter.
26. oktober fraskrev kong Oscar seg den norske tronen, samtidig som han avviste Bernadotte-tilbudet med begrunnelsen at hvis et tronberettiget Medlem af Min Familie tok imot tilbudet, ville det føre til Mistillid og Mistænksomhed og forvanske forholdet mellom de to landene.
18. november 1905 ble prins Carl av Danmark valgt til Norges konge under navnet Haakon VII. Hans mor, kronprinsesse Louise, var Carl XVs datter og hadde aldri glemt farens ord om at hennes etterkommere hadde arverett til den norske tronen, noe hun fortalte sønnen da han spurte hvordan det forholdt seg. Kronprins Frederik håpet opprinnelig at datteren Ingeborg og svigersønnen Carl av Sverige skulle bli Norges nye kongepar, og da sønnens kandidatur ble brakt på bane, var kronprinsen engstelig for hvordan familien i Sverige ville reagere på dette.
Allerede før 7. juni hadde det kommet Bernadottene for øre at Norge sonderte terrenget i forhold til et mulig dansk kandidatur. På direkte forespørsel fra kronprins Frederik om hvordan han stilte seg til Carl av Danmarks kandidatur, svarte kong Oscar i begynnelsen av juli at hvis Bernadotte-tilbudet som formodet ble avvist, ville han helst se sin danske grandnevø som Norges konge. Men dette måtte ikke skje før alle formaliteter i forbindelse med unionsoppløsninga var brakt i orden. Det var ikke Carl av Danmarks kandidatur i seg selv, men det at Bernadottene seinere trodde at det danske kongehuset hadde vært villig til å omgå kong Oscars sistnevnte ønske, som i tronfølgespørsmålets sluttfase førte til et svært anstrengt forhold mellom de to kongefamiliene.
Det medvirket også til at prins Carl av Sverige trakk tilbake sitt betingede samtykke til å akseptere den norske krona. Prins Carl inntok tidlig standpunktet at en danskfødt konge av Norge ikke trengte å være uheldig for Sverige og at det kunne vise seg å være ei heldig løsning med tanke på forholdet mellom de tre skandinaviske landene. Også kronprins Gustaf ga gjentatte ganger uttrykk for at prins Carl av Danmark ville være en passende og ønskelig kandidat.
Både kong Oscar og prins Carl oppfordret gjennom brev til kronprinsesse Louise Carl av Danmark til å kreve folkeavstemning, noe de mente ville styrke og trygge hans posisjon i Norge. Da kongevalget var et faktum, uttrykte både kong Oscar og kronprins Gustaf bekymring for kong Haakons framtid i Norge.
Denne oppgaven viser at Bernadotte-kandidaturet etter våren 1905 hadde liten sjanse for å bli realisert, ettersom kongehuset nærmest samlet stilte seg avvisende til det. Derimot tyder mye på at kronprins Gustaf og prins Carl interesserte seg for ei slik løsning noen år tidligere. Mitt inntrykk er at hvis det skulle ha blitt noe av, måtte det ha skjedd enten ved ei forhandlet unionsoppløsning, eller på et tidligere stadium enn 1905, for eksempel hvis kong Oscar hadde abdisert på grunn av alderdom og svekket helse, slik det var på tale at han skulle gjøre. Men dette siste forutsetter at tanken hadde vunnet større oppslutning enn den gjorde da den ble framsatt i mediene på den tida og også politisk vilje til å gjennomføre de konstitusjonelle endringene som ville ha vært nødvendige.
Etter sammenbruddet forsommeren 1905 fantes det bare to reelle muligheter for at det svenske kandidaturet kunne ha blitt realisert. Den ene muligheten var om Riksdagen innstendig hadde oppfordret kongehuset til å ta imot Bernadotte-tilbudet, noe som ikke skjedde fordi opinionen i Sverige i all hovedsak reagerte negativt på tilbudet. Den andre muligheten var hvis Norge hadde vært villig til å akseptere kong Oscars mottilbud om prins Oscar Bernadotte som konge, og om prins Oscar selv hadde maktet å overvinne sin tvil i spørsmålet.
Alt i alt kan jeg finne åtte grunner til at kongehuset avslo Bernadote-tilbudet.
At kongen var såret over Norges handlemåte nevnes som en årsak av blant andre Fritz Wedel Jarlsberg og prins Eugens gode venn Amelie Posse, men dette spilte trolig en mindre viktig rolle i forhold til mer rasjonelle og realpolitiske årsaker.
At kongen ikke kunne ta imot Bernadotte-tilbudet uten å anerkjenne sin egen avsettelse var argumentet Boström brukte overfor dronning Sophia da hun uttrykte sympatier for Bernadotte-tilbudet. Prins Carl mente også at kong Oscar ikke burde ha uttalt seg i tronfølgespørsmålet verken til mediene eller til kronprins Frederik, men heller ha insistert på at den norske tronen ikke var ledig. Dette var altså et argument som tok mer hensyn til formaliteter enn til realiteter.
Til keiser Wilhelm II av Tyskland, Storbritannias minister i Sverige sir Rennell Rodd og ekskeiserinne Eugénie av Frankrike sa kong Oscar at han foretrakk at Norge ble republikk, noe han mente ville sette landet i en så vanskelig situasjon at det før eller seinere ville ønske unionen gjenopprettet. Det var altså et taktisk argument.
At ingen av prinsen egnet seg særlig godt til å bli Norges konge var noe særlig kronprins Gustaf framhevet flere ganger.
Rykter om at kongehuset ville ta imot Bernadotte-tilbudet på tross av den negative reaksjonen i den svenske opinionen førte til kritikk mot kongehuset og beskyldninger om at de satte dynastiets interesser foran Sveriges. Å ta imot tilbudet i en slik situasjon kunne dermed ha satt dynastiets framtid i Sverige i fare.
Trolig var det en bidragende årsak til at kong Oscar bare var villig til å la Norge få prins Oscar Bernadotte at han ikke lenger var medlem av kongehuset ville muligens redusere risikoen for at det å akseptere tilbudet skulle slå tilbake på kongehuset. At Norge ikke ville akseptere prins Oscar, bør etter min mening regnes som en av de viktigste grunnene til at Bernadotte-tilbudet ble avslått. Det er verdt å merke seg at kong Oscar selv i abdikasjonserklæringa 26. oktober 1905 presiserer at han ikke tror det vil være bra om noe tronberettiget Medlem av familien ble konge.
Både kong Oscar og prins Carl ga flere ganger uttrykk for at ei krone i seg selv ikke var noe å trakte etter, med mindre man virkelig kunne utrette noe i stillinga. De mente også at den norske kongemakta var så svekket at den ikke hadde noen attraksjonsverdi.
Det som for meg framstår som den aller viktigste årsaken til at kongehuset avslo Bernadotte-tilbudet, er argumentet om at hvis en prins av huset Bernadotte ble konge i Norge, ville han bli møtt med mistro og mistanker om at han egentlig gikk Sveriges ærend og lot seg påvirke av svenske sympatier og hensyn til Sverige. Dette mente man at ikke bare ville gjøre hans situasjon vanskelig, men det ville også bidra til å gjøre det vanskeligere for Sverige og Norge å utvikle et godt forhold. I en konfliktsituasjon kunne det svekke monarkiets stilling i begge landene.
Mistro-argumentet ble brukt igjen og igjen av kongehusets medlemmer: prins Carl nevnte det i sin uttalelse til statsrådet angående tronfølgespørsmålet 12. juni 1905, man finner det i kong Oscars utkast til svar på Bernadotte-tilbudet og i utkastet til abdikasjonserklæring i juni, kronprins Gustaf brukte det overfor storhertug Friedrich I av Baden i juli og kong Oscar overfor tidligere statsminister Francis Hagerup i oktober, det ble trukket fram i en artikkel i Stockholms Dagblad i september som prins Carl hadde vært med på å utarbeide, prins Carl framhevet det også i nedtegnelsene om unionskrisa og tronfølgespørsmålet som han forfattet i 1905-1906, og det var den eneste begrunnelsen kong Oscar brukte da han formelt avslo tilbudet i et brev til stortingspresidenten 26. oktober 1905. | nor |