Fra kull og malm til fedrift : en analyse av driftsomleggingsfasen fra kjøring og arbeid for Røros kobberverk til fedrift i Os og Tolga på 1800-tallet

Abstract

Sammendrag av oppgaven: ”Fra kull og malm til fedrift” - En analyse av driftsomleggingsfasen fra arbeid og kjøring for Røroskobberverk til fedrift i Os og Tolga på 1800-tallet.

I 1644 ble Røros kobberverk opprettet. Som følge av verksdriften vokste befolkningen i Os og Tolga raskt. Bosetningen i bygdene var svært liten før verket ble anlagt, men både matrikkelgårder og underbruk økte raskt etter at verket ble anlagt. Fra 1660 til 1800 ble folketallet over firedoblet, og årsaken til den hurtige veksten både i folketall og antall gårder og bruk var verkets behov for arbeidskraft. Hovedgrunnen til at folk bosatte seg i distriktet var at verket trengte arbeidskraft. Hogging av ved, brenning av kull og kjøring av ved, kull og malm var bøndenes arbeidsoppgaver. I tillegg til å jobbe for verket drev bøndene med fedrift.

Fram til 1816, da cirkumferenspliktene ble opphevet drev alle med kjøring og arbeid for verket. Om det var fedrift eller arbeid for kobberverket som var hovednæringen var individuelt, alt etter hvor mange kyr den enkelte oppsitter hadde.

Etter at cirkumferensen ble opphevet kunne bøndene velge hvilke næringer de ville drive, og allerede i 1826 var det tolv prosent av oppsitterne som hadde sluttet med kjøring. Prosessen med å legge om til spesialisering i fedrift foregikk i perioden fra 1816 til ut på 1870-tallet. I 1826 var det 88 prosent av oppsitterne som kjørte, i 1848 63 prosent, i 1858 52 prosent og i 1868 var det 14 prosent. I 1878 var det bare to prosent av oppsitterne som fortsatt drev med kjøring for verket.

Det var mange årsaker til at bøndene la om driften. Opphevingen av cirkumferenspliktene, nedgang i bøndenes inntekter fra kjøringen og bedre opplysning om februket, slik at avdråtten ble nærmest fordoblet fra 1800 til 1865 var vesentlige årsaker til omleggingen.