Leiermål i Setesdal : en undersøkelse av rettslige og sosiale følger av utenomekteskapelig seksualitet i perioden 1725-1815

Abstract

Setesdal var på 1700-tallet et svært stabilt samfunn; befolkningsveksten var lav, husmannsvesenet lite og mobiliteten i store trekk begrensa til flytting over kortere distanser i forbindelse med tjenesteforhold og bruksovertakelse. Normene for utenomekteskapelig seksualitet var strenge, og i kombinasjon med et strengt lovverk bidro dette til å holde tallet på utenomekteskapelige svangerskap og fødsler lavt. Ikke alle forhold lot seg imidlertid institusjonalisere gjennom giftermål, og rundt 2,6 % av alle døpte barn i Setesdal i perioden 1725 til 1815 var født utenfor ekteskap. Lovverket foreskreiv strenge straffer for leiermål, det vil si seksuell omgang mellom ugifte med påfølgende graviditet. Fram til 1767 skulle både menn og kvinner bekjenne sine synder offentlig for prest og menighet i kirka, samt betale henholdsvis 12 og 6 riksdaler i leiermålsbot. Undersøkelsen har imidlertid vist at langt flere enn dem som hadde lovlige grunner unngikk å stå skrifte, og prestens rolle synes sentral her. Videre endte bare om lag hvert femte person som hadde gjort seg skyldig i leiermål på tinget, og soning av bøtene privat med forgden, utenfor tingets offentlige sfære, har vært vanlig i denne typen saker helt fram til leiermål ble avkriminalisert i 1812. I enkelte tilfeller fikk svangerskapet et fatalt utfall, enten for barnet eller for den ugifte kvinna. Fire kvinner fødte barnet sitt i dølgsmål, et lovbrudd som kvalifiserte til dødsstraff, og tre gravide kvinner ble funnet døde, antatt drept av sin barnefar. Sakene synliggjør at aksepten for illegitime fødsler har vært lav i Setesdal, men de bærer likevel først og fremst preg av at kvinnene har frykta fordømmelse og reaksjoner fra sine nære omgivelser eller barnefaren, ikke fra myndighetene. De individuelle aspektene må likevel framheves, og et leiermål innebar ikke nødvendigvis at kvinna ble utstøtt av familie og nærmiljø. Ugifte mødre synes ikke utstøtt fra arbeidsmarkedet som følge av leiermålet, og med hjelp fra familie og etter hvert også oppfostringsbidrag fra barnefaren, har kvinnene stort sett vært i stand til å forsørge seg og barnet. Kvinnenes sjanser for å finne seg en annen ektefelle en barnefaren var heller ikke utelukka, og for kvinner uten omsorgen for barnet ser den sosiale stillinga i stor grad ut til å være uendra.