jordbruk, misjon og bistand på madagaskar, 1960-1993

Abstract

Jordbruk, misjon og bistand på Madagaskar, 1960 1993 Sammendrag Det finnes en kontinuitetslinje fra misjonens bistandsarbeid til all jordbruksbistand som har vært drevet i regi av Norad på Madagaskar de siste 30 årene. Dette er et sentralt tema i denne hovedoppgaven, som har sitt utgangspunkt i Fifamanor og Romanor . Enkelte av jordbruksmisjonærene som var med på planleggingen av Tombontsoa jordbrukskole fra 1960, var delaktige i prosjekteringen og etableringen av Fifamanor, så vel som Romanor. De klare forbindelseslinjene bakover i tid gjorde det derfor naturlig å ta for seg trekk ved Tombontsoa jordbruksskole og noe av misjonens arbeid som har hatt betydning for utviklingen for de to Norad-prosjektene og jordbruket i Vakinankaratra. Det var i dette området NMS i samarbeid med Luthersk Verdensforbund (LWF) og Den Felleslutherske kirke på Madagaskar (FLM) startet jordbruksskolen, Tombontsoa i 1965. På denne skolen oppsto det ideer om utvidet norsk bistand til jordbruksutvikling i Vakinankaratra. En del av skolens konsept gikk ut på å spre meieriteknologi gjennom undervisning og innføring av den norske melkeferasen Norsk Rødt Fe (NRF). Dette ble fulgt opp og i tillegg utvidet med utvikling av hvete- og potetproduksjon i Fifamanor. I 1985 ble meieriteknologi-ideen ytterligere utvidet da meieriprosjektet Romanor ble etablert som en del av et utvidet bilateralt samarbeid mellom Norge representert ved Norad og Madagaskars myndigheter. Både Fifamanor og Romanor tok sikte på å innføre ny teknologi ved hjelp av forskning, kunnskapsspredning gjennom veiledning samt risikoreduksjon hos bøndene ved distribusjon av rimelige innsatsmidler. Norsk ekspertbistand var betydelig i implementeringen av prosjektene. Denne studien har vist at norsk misjons arbeid har vært avgjørende for all norsk bistand til Madagaskar. Misjonærenes lokalkunnskap og kontinuiteten fra misjon til bistand gjorde det lettere for jordbruksekspertene å nå fram med tiltak for teknologisk endring i det gassiske jordbruket

Studien har også vist at gassisk avhengighet kunne være et potensial til strid. Misjonens lange tradisjoner på øya har skapt en avhengighet av norsk hjelp. Misjonærene og bistandsaktørene kan ha kommet i en ray aman-dreny (far og mor) rolle overfor gasserne, som med sin sterke familietilknytning, har kommet i et avhengighetsforhold til norsk hjelp. Enkelte i statsadministrasjonene så trolig farene ved en sterk avhengighet, og prøvde å motarbeide et omfattende samarbeid Oppgaven bekrefter funn fra andre studier om at utviklingen ofte tar andre veier enn det aktørene har forutsett. Det finnes flere eksempler på at utviklingen ikke har ført til den velstandsøkningen som lå i intensjonene. VAP-prosjektet i Zambia er et eksempel på det, der hjelpen blant annet førte til økt feilernæring og større økologisk belastning på omgivelsene. På Madagaskar derimot har jordbruksutvikling utvilsom bidratt til en produksjonsøkning i jordbruket, og bøndene har i stor grad tatt i bruk ny teknologi. Allikevel tok utviklingen andre veier enn de norske aktørene hadde planlagt. Fifamanor har lykkes med store deler av sitt arbeid, men har på ingen måte klart å utvikle det enorme potensialet som lå i produksjon av hvete. Poteten er den veksten som har vært mest vellykket som matauk for de fattigste bøndene. Melkeproduksjonen har blitt framhevet som prosjektets største suksess. Det paradoksale er at Romanor, som har blitt sett som et svart kapittel i norsk jordbruksbistand på Madagaskar, var det prosjektet som bidro sterkest til lokal innovasjon i meierisektoren, og som dermed initierte en selvbærende utvikling i gassisk jordbruk. Fifamanor derimot er fortsatt avhengig av utenlandsk støtte.