| dc.description.abstract | Johan Scharffenberg (1869-1965) var i perioden 1897 til 1902 den mest aktive og radikale kritiker av Det kongelige Frederiks universitet i Kristiania, og spesielt var han kritisk til hvordan den medisinske undervisningen ble drevet ved det medisinske fakultet. Scharffenberg mente at det medisinske embetsstudiet var lagt opp etter et antikvert mønster, og at professorene ved fakultetet var dårlige lærere for sine studenter. Samtidig med at han kritiserte universitetet, fakultetet og professorene, la Scharffenberg frem et program for reformer av undervisningen gjennom foredrag, bøker og avisartikler. Sentralt i dette reformprogrammet var at undervisningen skulle gjøres så praktisk som mulig, slik at studentene skulle bli best mulig forberedt for sine fremtidige yrkeskarrierer. Han foreslo også at det skulle innføres studieplaner slik at studentene visste hva slags undervisning som ville bli gitt hvert semester, og at det skulle opprettes studentutvalg ved hvert fakultet som blant annet skulle påse at studieplanen ble fulgt.
Scharffenberg la frem sin kritikk av universitetet og undervisningen på en svært spissformulert måte. Han fremstilte universitetet som en råttenhetens grav , og karakteriserte professorene som en mafiøs forsamling som var mer opptatt av beskyttende kollegialitet enn av å gjøre et godt, samfunnsnyttig arbeid. I boken Reform af den medicinske undervisning gikk han til frontalangrep på professor Julius Nicolaysen (1831-1909), og krevde at han skulle gå av fra sitt embete. Bakgrunnen for angrepet var at Scharffenberg mente at det var umulig å få gjennomført noen reform av undervisningen så lenge de gamle professorene arbeidet ved det medisinske fakultet. Scharffenberg ga i boken en rekke eksempler på det han mente var Nicolaysens faglige inkompetanse, hans manglende pedagogiske evner, og han insinuerte også sterkt at Nicolaysen var senil. I 1900 ble Scharffenberg satt under tiltale etter initiativ fra Kirkedepartementet for å ha kommet med injurierende påstander om Nicolaysen. Rettsaken som fulgte ble gjenstand for stor oppmerksomhet i pressen, og mange medisinere tok parti enten for Scharffenberg eller Nicolaysen. I 1901, etter flere måneders innledende forklaringer i byretten, besluttet påtalemyndigheten å trekke tiltalen tilbake. Det var tydelig at påtalemyndigheten ikke hadde tro på at Scharffenberg ville bli dømt.
Den norske lægeforening hadde siden den ble opprettet i 1886, vært opptatt av å gjøre den medisinske undervisningen mer praktisk rettet. Lægeforeningen mente at undervisningen var for teoretisk orientert, og kom i konflikt med Det medisinske fakultet i 1889 da den foreslo at det skulle opprettes lærerstillinger i en rekke nye praktisk orienterte undervisningsfag. Fakultetet mente at Lægeforeningen blandet seg inn i et spørsmål som det var universitetet, og dets overordnede, Kirkedepartementet, som skulle avgjøre. Kikedepartementet ga imidlertid Lægeforeningen medhold i sitt forslag.
Da Scharffenberg lanserte sitt reformprogram ti år senere, hadde konflikten mellom fakultetet og Lægeforeningen stilnet hen. Scharffenberg tok imidlertid spørsmålet om den medisinske undervisningen opp til ny debatt, og dette førte til at det igjen kom til diskusjon mellom fakultetet og Lægeforeningen. Denne konflikten ble sterkt preget av de forslagene til reformer som Scharffenberg hadde satt fram, og den ble også preget av den formen Scharffenberg hadde brukt i sin kritikk av fakultetet og dets professorer. I en langvarig møterekke om undervisningen i Det medicinske selskab, medisinernes vitenskapsklubb, i 1902-03 ble fakultetet kraftig kritisert av Lægeforeningens medlemmer. De mente at fakultetet ikke var kompetent til å ta avgjørelser om hvordan undervisning skulle legges opp, og krevde at Lægeforening skulle være med på å utforme undervisningen. Mye av den kritikken, og de reformforslagene, som Scharffenberg hadde satt fram noen år tidligere ble her gjentatt av Lægeforeningens medlemmer, og de fikk også gjennomslag for sine synspunkter. I 1904 ble det satt ned en komité som skulle komme med forslag til en nyordning av det medisinske embetsstudiet, og Lægeforening fikk en representant i komiteen.
Scharffenberg fungerte som en katalysator på diskusjonen mellom Lægeforening og fakultetet. Gjennom sine spissformulerte fremstillinger av fakultetet og undervisningen synliggjorde han hva som var sentrale stridsspørsmål, og han fremtvang reaksjoner fra begge parter. Flere av de forslagene Scharffenberg hadde kommet med i perioden 1897 til 1902, ble også senere realiteter. I 1903 utarbeidet Det medisinske fakultet en moderne studieplan, og i 1905 ble studentutvalg etablert som en fast institusjon gjennom den nye universitetsloven. | nor |