| dc.description.abstract | Crimen bestialitatis, eller seksuell omgang med dyr, var belagt med dødsstraff i Christian 5s Norske Lov av 1687. I paragraf 6-13-15 het det at Omgiængelse, som er imod Naturen, straffis med Baal og Brand. Oppgaven kartlegger i hvilken grad denne paragrafen ble brukt i perioden frem til 1842, da dødsstraffen for forbrytelsen ble opphevet. I tillegg stilles spørsmålet om hvem som var pådriverne til prosessene, og hvilken motivasjon de hadde. Teoretisk knyttes temaet til to perspektiver; et disiplineringsperspektiv og til urenhet og grenseoverskridelse. Dessuten skjeles det hele tiden til Sverige, der Jonas Liliequist har kartlagt 1.500 saker i perioden 1635-1754. Mellom 600 og 700 mennesker ble henrettet, noe som setter Sverige i en særstilling når det gjelder rettsforfølgelsen av bestialitet.
I Norge var forfølgelsene av et mye mindre omfang. I denne oppgaven er 80 saker kartlagt; flest i periodene 1720-1760 og 1815-1842. Før 1720 er det antakelig kildene som begrenser sakstilfanget, mens nedgangen etter 1760 kan betraktes som reell. Trolig kom den som følge av en bevisst politikk fra sentraladministrasjonens side; forbrytelsen skulle forties. Geografisk utpeker Opplandene og Trøndelag seg som kjerneområder, for i disse to amtene foregikk omtrent havparten av sakene. Dette var områder med høy grad av sosial differensiering. Det er mulig at den sosiale kontrollen her oftere ble kanalisert gjennom formelle kanaler, mens i mer egalitære samfunn kunne utøvelsen av den sosiale kontrollen ta mer uformelle eller halvformelle former.
Når sakene kom for retten, endte de i 4 av 5 tilfeller med dødsdom, men bare 20 av de 80 tiltalte ble henrettet. Ankedomstolene tenderte nemlig mot å dømme mildere, kanskje på grunn av høyere juridisk kompetanse som disponerte for en friere tolking av loven. Den siste henrettelsen fant sted i 1757, og etter dette tidspunktet ble alle dødsdømte benådet.
De tiltalte var utelukkende menn, og ofte var de svært unge. Den typiske gjerningsmannen var ca. 20 år, ugift og i tjeneste på gård. Ikke sjelden hadde foreldrene hans lav eller middels sosial status i bygda. De tiltalte var relativt ressurssvake personer, men få av dem var helt marginaliserte figurer i lokalsamfunnene. Vitnene var hovedsakelig naboer, arbeidskolleger og bekjente av de tiltalte. Lite tyder på at slike anklager ble brukt som våpen i personlige konflikter, med andre ord at anklagene var falske. Vitnene hadde en helt klar oppfatning av at bestialitet var galt, som oftest ut fra en religiøs motivasjon; at det var synd. | nor |