| dc.description.abstract | Sammendrag av masteroppgave Arbeiderpartiet mellom idealisme og realisme. En studie av verdensoppfatningen til aktørene bak Arbeiderpartiets utenrikspolitikk mellom 1936 og 1945 .
Det skjedde store utenrikspolitiske endringer i Johan Nygaardsvolds regjeringstid 1935-1945. 9. april 1940 utgjør et skille i denne sammenhengen. To ganger, først i 1936 og deretter i 1938, trakk Norge og en rekke andre europeiske småstater seg fra sanksjonsforpliktelsene de var pålagt som medlemmer av Folkeforbundet. Årsaken til dette var at Folkeforbundet mislyktes som fredsbevarende og konfliktløsende organ, noe som skyldtes stormaktenes manglende vilje til å sanksjonere mot aggressive stater. Norge vendte altså tilbake til en nøytral linje i 1938.
I kjølvannet av det tyske angrepet på Norge 9. april 1940, måtte Halvdan Koht gå av som utenriksminister, et resultat av at han var selve symbolet på en utenrikspolitikk som de fleste i den utenrikspolitiske eliten i partiet fant avleggs. Den nye utenriksministeren Trygve Lie og hans rådgiver Arne Ording slo inn på en linje som tok sikte på formelt å binde Norge til militært og politisk samarbeid med Storbritannia og USA, etter krigen. Denne linja, atlanterhavspolitikken, møtte lite velvilje hos president Roosevelt og den britiske statsministeren Winston Churchill. Roosevelt var innstilt på et globalt samarbeid som inkluderte Storbritannia, Sovjetunionen og Kina, og Churchill ville avvente den britiske beslutningen til USA hadde klarlagt sin stilling.
Sovjetunionens rolle i norsk utenrikspolitikk var mer eller mindre diffus, og Trygve Lie og Arne Ording endret i løpet av 1942-43 atlanterhavspolitikken slik at den passet inn i vestmaktenes bilde. Atlanterhavspolitikken var et regionalt utenrikspolitisk forslag, og mistet betydning til fordel for en global løsning som også inkluderte Sovjetunionen. Det regionale elementet i utenrikspolitikken var nå kraftig redusert til fordel for det globale samarbeidet som vestmaktene forfektet.
Martin Tranmæl var i opposisjon til Lie og Ording. Han var skeptisk til at Norge skulle inngå i et stormaktssamarbeid, og så aller helst for seg at de nordiske landene dannet en union som så skulle inngå i et europeisk og på sikt også verdensomspennende forbund. Han trodde at Norge ville miste all betydning i et større globalt samarbeid.
Det er med andre ord et avgjørende skille i verdensoppfatningen til aktørene i utenrikspolitikken før og etter 9. april 1940. Inntil det tyske angrepet på Norge mente Halvdan Koht at stormaktskonflikter skyldtes rustninger og motstridende nasjonale interesser, og at ulik ideologisk forankring mellom statene bare forverret forholdet dem i mellom. Ikke minst trodde Koht at stormaktenes vilje til fred kunne hindre utbruddet av krig. Videre mente aktørene at Norge lå slik i utkanten av stormaktskonfliktene, at nasjonen neppe ville bli innblandet. Finn Moe og Martin Tranmæl aktiviserte for at Norge skulle delta mer aktivt i Folkeforbundet, og de var også sikre på at Norge ville bli innblandet.
Etter 9. april 1940 skjønte aktørene at Norge tvert i mot lå midt i skuddlinjen mellom stormaktene, og at det måtte få følger for utenrikspolitikken. Borte var forestillingene om at Norge kunne klare seg selv dersom det holdt seg unna alt som smakte av konflikter, og de var innstilte på å knytte seg spesifikt til vestmaktene. For å gjøre dette måtte den norske utenrikspolitikken tilpasses vestmaktenes planer, og atlanterhavspolitikken mistet derfor betydning til fordel for det globale samarbeidet som vestmaktene så for seg i De forente nasjoner. Aktørenes forestillinger om det internasjonale system hadde derfor endret seg betydelig, og det var blitt et sterkere innslag av realisme i utenrikspolitikken. | nor |