Nødvendige hensyn i krisetid? : debatten om gifte kvinner i Oslo kommunes tjeneste med hovedvekt på gifte lærerinner 1928-1937

Abstract

I 1928 fattet Oslo formannskap et vedtak der det het at gifte kvinner ikke skulle ansettes i Oslo kommunes tjeneste dersom de hadde forsørger. Ved enhver omordning eller innskrenkning skulle gifte kvinner med forsørger sies opp først, uten hensyn til ansiennitet eller stilling. Vedtaket ble sagt å være en nødvendig kriseforanstaltning på grunn av den økende arbeidsledigheten, men møtte sterke reaksjoner. I den påfølgende debatten viste det seg at ulike hensyn stod i et motsetningsforhold til hverandre, og det ble særlig lagt vekt på fordeling av lønnsarbeid i krisetid, klasseinteresser og kvinners rettigheter.

Min problemstilling har vært todelt. For det første har jeg undersøkt hvilke hensyn som stod mot hverandre, og som bidro til å forme debatten om gifte kvinners yrkesarbeid. For det andre har jeg villet si noe om hva som kom ut av vedtaket i Oslo kommune. Dette fordi tidligere forskning på striden om gifte kvinners yrkesarbeid i mellomkrigstiden vektlegger debatten og vedtakene fremfor utfallet. Jeg har derfor konsentrert meg om hvordan gifte lærerinner ble berørt av formannskapsvedtaket i Oslo. Av de totalt 172 gifte kvinnene som arbeidet i Oslo kommune i 1928, var de fleste av disse lærerinner.

Debatten om gifte kvinners yrkesarbeid var aktuell også før Oslo kommunes vedtak. Fra omkring århundreskiftet og frem til begynnelsen av 1920-tallet var argumentene mot ansettelse av gifte kvinner forbundet med den mannlige forsørgernormen. Søkelyset ble derfor rettet mot forholdet mellom lønnsarbeid og husarbeid. Med konjunkturomslaget på 1920-tallet ble debatten i økende grad påvirket av samfunnsmessige forhold, og det ble hevdet at gifte kvinner med forsørger måtte vike plassen for andre som hadde større behov for lønnsinntekt. Det var fremfor alt Arbeiderpartiet som hadde den sentrale pådriverrollen i forhold til gjennomføringen av den såkalte innskrenkningspolitikken. Partiet forsvarte også vedtaket i Oslo kommune, og begrunnet det med behovet for rasjonering av arbeid i krisetid. På 1930-tallet ble man imidlertid mer bevisst på hvilke premisser som lå til grunn for vedtaket, noe som førte til at debatten tiltok også innad i arbeiderbevegelsen.

Formannskapsvedtaket i Oslo kommune fikk ingen juridiske implikasjoner for gifte lærerinner ettersom det var Oslo skolestyre som hadde selvstendig ansettelsesmyndighet. Likevel ser vi at debatten om ansettelse og oppsigelse av gifte kvinner også nådde skolevesenet. Dessuten er det mye som tilsier at debatten førte til redusert stillingstrygghet for gifte lærerinner, og tilsvarende for gifte kvinner som arbeidet innenfor andre deler av kommunen.