Abstract
Denne oppgaven ser på striden om forbruksforskningen fra 1939 til 1970. Hovedvekten ligger på perioden etter krigen og spørsmålet om hvorfor gjentatte forsøk på å få i stand en satsing på denne forskningen ikke lyktes. Oppgaven viser at en rekke aktører engasjerte seg på dette feltet og at spørsmålet endret seg i løpet av tidsrommet oppgaven dekker.
I mellomkrigsårene ble forbruksforskningen knyttet til det store folkehelseprosjektet. Statens forsøksvirksomhet i husstell (1939) og Statens opplysningskontor i husstell (1940) ble opprettet under Landbruksdepartementet med mål om å lære landets husmødre riktig husarbeid og forbruk. I denne konteksten var husstellforskning og forbruksforskning to sider av samme sak. Etter krigen ble statens engasjement i forbrukerspørsmålene mye bredere. I 1953 ble det statlige Forbrukerrådet opprettet, og i 1956 ble det etablert et eget departement for familie- og forbrukersaker. Ikke før i 1970 gav målene om en satsing resultater, da de to husstellinstitusjonene ble sam- og omorganisert til Statens institutt for forbruksforskning og vareundersøkelser (SIFV, senere SIFO). Dette står i motsetning til Sverige, der en tilsvarende satsing kom i stand i 1957.
Spørsmålet om forbruksforskningen ble vanskelig etter krigen fordi det ble del av den politiske striden om rekkevidden av offentlige inngrep. Arbeiderpartiet ønsket å satse på denne typen forskning med mål om å bruke den aktivt i den økonomiske politikken, mens de borgerlige partiene ikke ønsket dette, da de var redd en statlig finansiert forbruksforskning skulle brukes til å kontrollere den private industrien. I tillegg ble det et spørsmål hvem som representerte forbrukerinteressene. I utgangspunktet hadde det vært en felles oppfattelse at kvinner i rollen som husmødre var representanter for forbrukerne. Dette endret seg mot slutten av 1950-tallet. Likevel ble det 1970 før den institusjonaliserte forbruksforskningen ble rettet mot en ikke-kjønnet forbruker. At bruddet kom så sent på dette feltet, må forklares med de kreftene og aktørene som var knyttet til husstellinstitusjonene og som gjorde seg gjeldende i dette spørsmålet.
Forskjellen i tid mellom omorganiseringen i Sverige og Norge kan forklares utfra målsetningen for forskningen. I Norge var den i hovedsak rettet mot de hjemmeværende kvinnene, mens den i Sverige også skulle legge til rette for at gifte kvinner kunne ta lønnet arbeid. I tillegg hadde husstellekspertene i Norge i større grad fått dominere feltet alene, mens man i Sverige hadde lyktes i å integrere ulike aktører i en felles institusjon. Den norske husstellforskningen var sterkt knyttet til den borgerlige kvinnebevegelsen og husmorideologien. En omlegging ville være mer radikalt ettersom det ville utfordre en politikk sterkere basert på en mannlig forsørgernorm og i større grad forutsette endring i praksis ved institusjonene. Dette kan forklare en gradvis omlegging, med en overføring til Departementet for familie- og forbrukersaker i 1959, men ingen formell omorganisering før i 1970.
At en løsning i form av SIFV ble mulig i 1970, kan tolkes som et uttrykk for at forbruksforskningen var i ferd med å bli avpolitisert. Planøkonomidebatten var ikke lenger dominerende, og ettersom likestillingen var blitt det dominerende kjønnspolitiske regimet, var husarbeidet blitt en mer nøytral kompetanse.