Kampen om arbeideridretten : om forholdet mellom Arbeidernes idrettsforbund og Røde sportsinternasjonalen

Abstract

Oppgaven tar for seg forholdet mellom Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) og Røde Sportsinternasjonalen (RSI), fra begynnelsen av 1920-tallet og frem til 1934. Oppgaven er basert på nytt kildemateriale fra RSIs arkiver i Moskva.

I 1921 ble Røde sportsinternasjonalen dannet etter initiativ fra Den kommunistiske internasjonalen (Komintern). RSI ble dannet for å kunne utnytte den idrettsutøvende delen av arbeiderklassen i revolusjonære kamper. Dette målet endret seg etter kort tid. I stedet ble RSI et ledd i Kominterns enhetsfrontstaktikk. RSI samlet arbeideridrettsforbund fra store deler av Europa. På begynnelsen av 1920-tallet hadde det blant arbeiderbevegelsen i Norge oppstått et ønske om mer innflytelse i idrettsorganisasjonene. En gruppe arbeidet for en indre opposisjon innen den borgerlige idrettsbevegelsen, mens en annen gruppe ønsket et brudd med de borgerlige og dannelse av et eget arbeideridrettsforbund. I 1924 vant de som ønsket et eget forbund frem. Arbeidernes Idrettsforbund ble stiftet. RSI og en kommunistisk fraksjon hadde arbeidet for dette. AIF ble umiddelbart en medlemsseksjon av RSI. Ledelsen i forbundet var dominert av kommunister. Årsakene til at dette skjedde må sees i lys av splittelsen av Arbeiderpartiet i 1923. De fleste medlemmene i ungdomsorganisasjonen gikk over til Norges Kommunistiske Parti (NKP), og disse var også de mest aktive i idrettsbevegelsen. Samtidig som AIF ble stiftet, trakk flere av de moderate skikkelsene som hadde vært imot et eget forbund seg ut av idrettsarbeidet. Dette gjorde det lettere for kommunistene å ta kontrollen i det nye forbundet. Til tross for dette utviklet ikke AIF seg til en kommunistisk organisasjon. Det var flere grunner til dette. For det første var ikke den idrettsdyrkende arbeiderungdommen mottakelige for kommunistisk propaganda. En annen årsak var at NKP manglet ressurser å sette inn i idrettsarbeidet. Den største årsaken var imidlertid at RSI ikke ønsket at AIF skulle utvikle seg til en ren kommunistisk organisasjon. RSI ønsket derimot at AIF skulle brukes som et ledd i enhetsfronttaktikken.

Fra 1926 ble det knyttet kontakter mellom RSI og NKP. RSI instruerte NKP om hvordan de skulle agere på idrettsområdet. Etter partisamlingen i 1927, økte Arbeiderpartiet satsingen på idretten. På AIFs landsmøte samme år, vant arbeiderpartifløyen flertallet. Foran neste landsmøte instruerte RSI kommunistene om å få kastet det sittende styret. Dette lyktes kommunistene med. RSI adopterte i 1928 Kominterns sosialfascisttese. Dette førte til vanskeligere forhold mellom arbeiderpartifløyen og kommunistene i AIF. AIFs medlemskap i RSI ble etter hvert kritisert. På AIFs landsmøte i 1929 ble resultatet at arbeiderpartifløyen vant flertallet. Landsmøtet vedtok da en resolusjon. Den gikk ut på at beslutninger og henvendelser fra RSI, som satte AIFs samarbeid med Arbeiderpartiet og LO i fare, ikke kunne godtas.

Verken RSI eller den kommunistiske fraksjonen aksepterte dette. I 1931 gikk AIF ut av RSI. Samtidig dannet den kommunistiske opposisjonen sitt eget forbund, Kampforbundet for Rød Sportsenhet. Dette skjedde mot RSIs ønske. I 1933 stanset RSI forhandlinger mellom AIF og Kampforbundet. AIF forhandlet til slutt med sovjetiske idrettsmyndigheter. Resultatet ble en avtale i april 1934 som gikk ut på at Kampforbundets medlemmer skulle gå inn i AIF. Samtidig ble det gjenopprettet sportslige kontakter mellom AIF og RSI, men ikke medlemskap. Avtalen har blitt tolket som et utslag av folkefrontspolitikken mot fascismen og nazismen.