Bolvik jernverk : En studie av forholdet mellom jernverksøkonomi og bondeøkonomi i Nedre Telemark, 1692-1790

Abstract

Bolvik jernverk ble etablert i 1692. Initiativtakeren Halvor Sørensen Borse valgte å legge verket ved Frierfjordens vestside ca. 5 km. syd for Porsgrunn. Verkets tildelte en-mils sirkumferens ble i sin helhet overlappet av privilegieområdene til jernverkene Fossum, Ulefos og Fritzøe. Til tross for den provoserende lokaliseringen skapte ikke dette større problemer for driften ved Bolvik.

Gjennom verkets første 50 driftsår var det hele tiden bristen på trekull som satte grenser for produksjonen. Til tross for påleggene i privilegiebrevet og gjentatte rettssaker unnlot gjenstridige bønder å etterkomme leveringsplikten. Forsøk på bruk av tvang og trusler om bøtlegging skremte ikke sirkumferensbøndene til økte leveranser.

Det store omslaget i verkets politikk overfor aktørene i trekullforsyningen kom rundt 1770. Verket innførte gunstige ordninger og økonomiske løsninger som gjorde det lønnsomt for bøndene, og nye grupper aktører, å engasjere seg i kullebruket.

Omstillingen fra tvang til samarbeid var et resultat av tidligere negative erfaringer og skapte helt nye forutsetninger for driften ved verket. Et fleksibelt opplegg mobiliserte hele bygdesamfunnet i det arbeidsintensive kullebruket, og gjorde det mulig for alle grupper aktører å innrette seg i en trygg økonomisk nisje. På få år skjedde det en firedobling av produskjonsvolumet ved verket.

Fremstillingen fokuserer på årsakene til en slik utvikling, og legger særlig vekt på befolkningsutvikling med en tiltagende proletarisering, introduksjonen av nye og spennende varer og overgang fra sjølberging til pengehusholdning. Den aller viktigste forklaring til utviklingen var allikevel overgangen til et helt nytt samarbeidskonsept mellom verket og trekulleverandørene. Opplegget tok vare på de de økonomiske interessene til selveiere, leilendinger, husmenn og småkårsfolk som ut fra ulike forutsetninger kunne innrette seg i næringen.

De forhold som analysen av Bolvik avdekker provoserer sikkert veletablerte oppfatninger om at verkene sikret seg de nødvendige trekulleveranser gjennom tvang og gjeldsbinding. Det er også trukket frem at det var dyptgripende holdningsendringer som lå til grunn for utviklingen under den periode som Jan de Vries kaller "den industriøse revolusjon", og som sammenfaller i tid med "det store oppsvinget" på Bolvik. I fremstillingen om forholdene i Nedre Telemark er det materielle motiver som var drivkraften i utviklingen, og som ble utløst i det øyeblikk forholdene ble lagt til rette.