USA og Storbritannias møte med Israel og en fremmed sivilisasjon : hvilke forestillinger hadde britiske og amerikanske medier om folkene involvert i Palestina-konflikten i 1948, 1956 og 1967, og hvilke stilling tok de til palestinernes og jødenes/israelernes nasjonale rettigheter?

Abstract

Staten Israel ble i tiårene etter andre verdenskrig framstilt som et stort utviklingsprosjekt, og israelerne som utviklingsarbeidere som brakte sivilisasjon og fruktbarhet ut i ørkenen, selv om det Palestina de erobret var bebodd av palestinere som dyrket landet og hadde sin egen kultur og historie. Verdenssynet borgere i Vesten ble introdusert for var påvirket av de vestlige stormaktenes forvaltning av vestlige tradisjoner for tenkning om andre folk og kulturer. Den offentlige diskursen i Storbritannia og USA påvirket i stor grad hvilke forestillinger om Midtøsten og Palestina-konflikten som ble dominerende i Norge og andre vestlige land. I oppgaven analyseres britiske og amerikanske medier og deres møte med palestinere og israelere, fordi slike møter bidro til å forme Vestens syn på hva Palestina-konflikten dreide seg om. Oppgavens primærkilder er den amerikanske avisen The New York Times, det amerikanske magasinet Time Magazine, den britiske avisen The Times og det britiske magasinet The Economist sine 1948, 1956 og 1967 årganger. Oppgavens problemstilling er en drøfting av om medienes oppfatninger av jødenes/ israelernes og palestinernes kultur og historie var avgjørende for hvilke standpunkter mediene tok til deres nasjonale rettigheter og omvendt. Med omvendt menes det at medienes standpunkter til de nasjonale rettighetene også kan ha bidratt til å forme deres framstilling av folkenes historie og kultur. Oppgaven inneholder tre kapitler. Temaene for hvert kapitel er valgt fordi de bidrar til å svare på hvordan mediene fremstiller folkene involvert i Palestina-konflikten sin kulturelle, historiske og politiske identitet, og hvordan deres syn på jødene/israelernes og palestinernes nasjonale rettigheter kommer til uttrykk. Første kapitel redegjør for medienes historie og kulturforståelse, med fokus på hvordan det kommer til uttrykk i medienes framstilling av Palestina-konflikten. Kapitelet er en drøfting av i hvilken grad mediene skaper bilder av Midtøsten som ligner Saids Orientalisme og i hvilke grad mediene reflekterer det mangfoldet Saids kritikere har ment at også finnes i de vestlige framstillingene av Midtøsten. Kapitel to redegjør for hvordan mediene framstiller krigere og ofre i Palestina-konflikten og er en drøfting av om mediene anvender sin historie- og kulturforståelse i den fortløpende nyhetsdekningen. Kapitelet inneholder en sammenligning av hva mediene skrev og hva historieforskningen har dokumentert om konkrete historiske hendelser. Det siste kapitelet redegjør for hvordan mediene forholdt seg til sionisme og palestinsk nasjonalisme og identitet, og hvilke standpunkter de inntok til de to folkenes nasjonale rettigheter. Kapitelet (og oppgavens konklusjon) inneholder en drøfting av om nasjonene eller nasjonalismen for mediene framstår som konstruksjoner eller naturlige, og i hvilken grad det mediene oppfattet som jøder/israeleres og arabere/palestineres utviklingsnivå influerte på deres standpunkt til de to folkenes nasjonale rettigheter. Kapitel tre drøfter om medienes anerkjennelse av nasjonalisme og nasjonal identitet eller tildeling av legitimitet, også påvirkes av medienes oppfatning av de involverte partenes historie og kultur. Analysen av mediene viser at Vestens oppfatning av folkene involvert i Palestina- konflikten sin historie og kultur var avgjørende for hvilke nasjonale rettigheter de ble tillagt av de ledende nasjonene i verden, men mindre avgjørende for medienes fortløpende politiske vurderinger. Forestillingene om de involvertes historie- og kultur utgjorde i de tilfellene der medienes standpunkter ikke var skapt av disse forestillingene, et reservoar mediene kunne hente argumenter fra. Et historie- og kultursyn er mer statisk enn fortløpende politiske vurderinger, og den korrigeringen av medienes grunnleggende standpunkt til partenes nasjonale rettigheter som en kunne tenke seg at de realpolitiske skiftene potensielt kunne medføre, uteblir. Politiske vinder skifter og kan vanskeligere skape varige forestillinger, enn et historie- og kultursyn som utvikles over tid og ofte overlever kortvarige politiske stemningsbølger. Den historie - og kulturforståelse som lå til grunn for Vestens oppfatning av folkene involvert i Palestina konflikten var del av noe større enn denne ene konflikten. Mediene så på konflikten som en konflikt mellom den utviklede og uutviklede verden og de så eliten i staten Israel som representanter for den vestlige sivilisasjon. Palestina -konflikten er, satt inn i en slik sammenheng, ikke unik. Israel som statsdannelse deler mange trekk med andre stater som har blitt til ved kolonisering av landområder og folkeforflytning, og er derfor ikke i ethvert henseende annerledes enn alle andre statsdannelser. Alle mediene delte samme forestilling om hva Israel var og motsetninger mellom en imperialistisk tankegang og en tankegang om nasjonenes selvbestemmelsesrett fikk derfor kun innvirkning på hvordan mediene legitimerte sine standpunkter og ikke på standpunktene i seg selv. De britiske mediene er knyttet til Storbritannias imperialistiske tradisjon, mens de amerikanske mediene reflekterer det amerikanske selvbildet som forsvarer av alle nasjoners selvbestemmelsesrett. I tråd med forestillingen om Israel som en moderne vestlig nasjon tegnet mediene et bilde av den israelske nasjonen med røtter tilbake til noe svært gammelt og bevaringsverdig. Palestinernes nasjonalisme var derimot plassert inn i den tradisjonelle oppfatningen om de innfødte og framstod kun som en konstruksjon skapt av møtet med Vesten, uten en historie og uten et bevaringsverdig verdigrunnlag.