| dc.description.abstract | Kampen om Hardangervidda handlet om opprettelsen av en nasjonalpark på Hardangervidda, eller om det skulle bygges vannkraftverk på Dagali og Veig. Tidsmessig foregikk striden i årene fra 1969 fram til Hardangervidda nasjonalpark ble opprettet i 1981. Tre tema er sentrale i denne oppgaven: 1) Hvilke interessekonflikter som fantes i striden; hvilke motiver og strategier de ulike aktørene hadde. 2) Vitenskapen som premissleverandør for politikerne; hvilke argumenter og motiver hadde vitenskapsfolkene og fagfolkene i striden, og i hvilken grad fikk de gjennomslag for sine argumenter og konklusjoner? 3) Arbeiderpartiet lanserte slagordet "Vekst og vern" forut for stortingsvalget i 1977. Hvordan passet Hardangerviddasaken inn i denne politiske ideologien?
Det som satte i gang denne kampen var NOU-rapporten 1974: 30 A&B som laget en samordnet plan for bruken av Hardangervidda. Rapporten ble sendt ut til høring til en rekke instanser som hadde interesser på vidda; kommuner, grunneiere, naturvernorganisasjoner, vitenskapelige interesser, departementer, direktorater, lokal partier, etc. Disse interessene er i oppgaven delt opp i to grupper; verneinteresser og utbyggingsinteresser. Den generelle sammenhengen mellom geografi og interesser var at verneinteressene stort sett holdt til i områder som ikke på noen måte var direkte berørt av verken vassdragsutbygginger eller nasjonalpark. Oslo huset svært mange som var for natur- og miljøvern; store deler av det sentrale Arbeiderpartiet, til dels LO, en rekke vitenskapelige interesser, Norges Naturvernforbund, andre organisasjoner, m.fl. Når det gjaldt motstand mot nasjonalpark og/eller utbyggingsinteresser var bildet nesten speilvendt. I områdene rundt og på Hardangervidda var det stor motstand mot en nasjonalpark, og mange ønsket kraftutbyggingen velkommen. Det var imidlertid også en klassemotsetning på lokal plan. I Nore og Uvdal var småbønder og arbeidere motstandere av utbygging, mens grunneiere på hele Hardangervidda dannet en grunneiersamskipnad som var mot en nasjonalpark på privat grunn. Lokalt var de fleste grunneiere for utbygging av vannkraftverk, og dette gjaldt også kommunene som ville bli berørt av utbyggingene.
Bak rapporter og utredninger til NOU-rapporten om Hardangervidda, og de to søknadene om utbygging av henholdsvis Dagali og Veig, stod det mange vitenskapsfolk og fagfolk med ulik bakgrunn. Vitenskapsfolkene som jobbet med NOU-rapporten fikk gjennomslag blant mange politikere med sine standpunkter om at Hardangervidda burde vernes som nasjonalpark. De som gjorde utredninger for utbyggingssøkerne fikk argumentert for at mindre kraftverk var mer gunstig i forhold til verneinteressene i områdene ved og rundt kraftverkene. Søknadene ble omarbeidet i forhold til disse konklusjonene. Vitenskapsfolkene klarte i betydelig grad å påvirke den politiske beslutningsprosessen i kampen om Hardangervidda.
Politikernes beslutning i Hardangerviddasaken var at vekst og vern ikke var to forenelige strategier på Hardangervidda. Derfor gav de opp vekst i form av to vassdragsutbygginger på vidda, og vernet det som nasjonalpark. Opprettelsen av nasjonalparken kan derfor heller sees som en likevektspolitikk på nasjonalt plan for å oppnå begge deler; både vekst og vern. Altautbyggingen kan i denne sammenheng sees som et politisk grep for å oppnå den målsettingen. | nor |