Skrift og samfunn i Møre og Romsdal i middelalderen : hvem var drivkreftene bak utviklingen av skrift i fylket?

Abstract

Formålet med denne undersøkelsen har vært å undersøke om det var kirken, kronen eller andre årsaksfaktorer som var drivkrefter når det gjaldt innføringen av skrift til praktiske formål. For å kunne gjennomføre undersøkelsen for Møre og Romsdal sitt vedkommende var det viktig å kartlegge hvordan samfunnsstrukturen var i dette spesifikke området og derfor tar oppgaven også for seg dette. For selv om det verdslige og geistlige forvaltningsapparatet i fylket på mange måter var likt det vi finner andre steder i landet, så skiller det seg likevel på noen områder ut. Det synes blant annet å være utpreget for dette fylket at administrasjonen, både verdslig og kirkelig, var så lite skriftbasert. Dette kan nok skyldes at det fantes verken by der kongen pleide sitte, eller et stort geistlig senter som et bispesete eller kloster i fylket. Det ser derfor ut som om man har ordnet opp i konflikter etc. på bygdenivå, uten å dra inn lagmann eller andre øvrighetspersoner. Gjennom mine undersøkelser kom jeg fram til at mye av kommunikasjonen mellom sentralmakten og det lokale administrasjonsapparatet foregikk gjennom hele middelalderen muntlig. Det ble stort sett ikke tatt i bruk skrift når man skulle gi befalinger og instrukser av kortvarig rekkevidde når man utførte daglige administrative rutiner. Derimot ble skrift tatt i bruk det gjaldt å skrive jordebøker både av kirken og av kongen. Når det gjelder sentralmaktens skriftfesting av nominelle regnskapper, ser det ut som om denne formen for regnskapsførsel oppstod da bøndene i begynnelsen av 1500-tallet ble pålagt ekstraskatter for å finansiere kongens krigførsel. Undersøkelsen har fastslått at verdslig og geistlig administrasjon ikke har vært drivkrefter når det gjelder å gjøre skrift allment kjent for folket. I Møre og Romsdal har Giske-ætten hatt en stor betydning og innvirkning på det samfunnet de levde i, men det var slik at kongens påbud om å skriftfeste avtaler om kjøp og salg, var en klar forutsetning for at man begynte å ta i bruk skrift. Den virkelige innfallsporten for praktisk/administrativ skriftbruk i fylket var altså rettsvesenet. Dette skjedde ved at dommer ble nedskrevet og ved at man tok opp vitneprov, men først og fremst ved at domstolene la vekt på skriftlige hjemler ved eiendomstvister. Dermed ble mange om ikke alle som hadde fast eiendom opptatt av å skaffe seg hjemler når de kjøpte eller på annen måte skaffet seg eiendom. Så selv om Giske-ætten har hatt en klar rolle med å spre skrift ut i distriktet, så ville dette nokså sikkert ikke ha skjedd uten at kongens lov hadde trådt i kraft.