Problembarn 1741-1771 : en undersøkelse av de ulydige barna på Christiania tukthus og forholdet mellom stat og hushold i relasjon til hustukten

Abstract

Fra opprettelsen i 1741 og fram til 1771 kunne foreldre og husbonder på Østlandet sette inn ulydige barn og tjenestefolk på Christiania Tukthus. Dette kunne i visse tilfeller skje uten dom. Barn kunne også dømmes til tukthusstraff. Totalt var det 187 ulydige barn som ble innsatt i denne 30-årsperioden.

Det fjerde bud utgjorde det teologiske grunnlaget for kravet om barns lydighet i perioden, og hustukten ble inkorporert i lovverket i Kristian Vs norske lov av 1687. Her ble foreldres og husbondens rett til å utøve hustukt nedfelt for første gang i lovs form, og myndighetene skulle komme de foresatte til assistanse i denne hustukten. Den opprinnelige straffen for ulydige barn ble oppgitt å være arveløshet. Det er tvilsomt om noen barn ble dømt til arveløshet. Ved tukthusets opprettelse i 1741 ble det referert til hustukten i lovverket som juridisk grunnlag for innsettelse av problembarn der. Etter dette kom det et vell av saker, og mange barn kom inn på grunn av ulydighet. Hva gjør denne perioden så spesiell? Hva slags ulydighet kvalifiserte til tukthusstraff? Min tese er at det karakteristiske for min periode er at myndighetene i form av prest, fogd, tukthusdireksjon og andre var utøver av en autoritet som minnet om den foreldrene utøvde, og de grep inn i familiesfæren når barn og tjenestefolk var ulydige, for å utøve en offentlig tukt når hustukten ikke strakk til. Tukthuset representerte starten på en periode med aktive, institusjonelle ingrep overfor problembarn, men i denne perioden var inngripenen på vegne av foreldrene. Den ulydige oppførselen kan i de fleste tilfeller ledes tilbake til et uønsket generelt levesett fra barnas side, mer enn til konkrete tilfeller av interessekonflikter, og at ulydigheten oppstod i relasjon til øvrige sosiale problemer, så som fyll, tyverier, fattigdom og tjenestenekt. Tukthuset var et ledd i fattighjelpen, og dette avspeiles i at det var i trange sosiale kår at ulydigheten oppstod. Dette innebar også at vilkårene for en effektiv utøvelse av tukt og refs ikke var tilstede fra foreldrenes side. For eksempel var mange av foreldrene enkemødre. Dette styrker bildet av tukthuset som et redskap for myndighetene i assistanse for foreldrenes opptuktelse av egne barn.