| dc.description.abstract | I løpet av 1960-tallet endret forholdene i møbelhandelen seg. Fra en situasjon med homogen forretningsdrift, preget av liten rasjonalitet, små enheter, manglende priskonkurranse og ikke-eksisterende innovativ virksomhet, gikk vi til en situasjon med økt differensiering, både når det gjaldt prispolitikk, sortiment, størrelse på forretningene og markedsføring. Det var tilløp til kjededrift og markedsføringssamarbeid med produsenter. I tillegg hadde styrkeforholdene innad i bransjen endret seg. Møbelprodusentenes Landsforening hadde overtatt den ledende posisjonen, og satte i større grad enn tidligere dagsordenen.
Disse endringene kom i stand til tross for Møbelhandlernes landsforbunds forsøk på å bevare strukturene i bransjen som de var. Et av hovedspørsmålene mine er derfor hva denne motviljen kan ha skyldtes. Jeg hevder at årsakene var en kombinasjon av det Schumpeter beskriver som forutinntatthet mot endring basert på vaner og oppsamlet kunnskap, dårlig økonomi både i organisasjonen og i de enkelte forretningene, samt at enkelte av styremedlemmene i Møbelhandlernes landsforbund kan ha hatt maktposisjoner som ble truet dersom strukturene i bransjen endret seg.
Møbelhandlerne ble utsatt for press fra myndigheter, produsenter og konkurrenter. Norsk Produktivitetsinstitutt pekte på handelens inneffektivitet og foreslo tiltak som kunne føre til økt konkurranse. Prisloven av 1953 reduserte Møbelhandlernes landsforbunds mulighet til å begrense konkurransen fra alternative forretninger. Deltagelsen i EFTA-samarbeidet førte til at det norske møbelmarkedet, som hadde vært beskyttet i nesten 30 år, ble åpnet for internasjonal konkurranse.
Dette innebar at produsentene satset på eksport for å demme opp for tapene den ventede importen ville påføre dem. Deres industrielle omstilling krevde at møbelhandlerne rasjonaliserte sin drift. Da møbelhandlerne viste seg lite samarbeidsvillige valgte produsentene å selv ta kontroll over markedsføringen sin, og med det bevege seg inn på et område møbelhandlerne til da hadde hatt hevd på.
Produsentene så omstillingen i større grad som et ”være eller ikke være” i forholdet til ny konkurranse, enn det møbelhandlerne gjorde. Dette ble spesielt tydelig etter at det svenske møbelfirmaet IKEA etablerte seg utenfor Oslo i 1963. Møbelhandlernes landsforbund aktiviserte et av sine adgangshindere, trusler om boikott, slik at ingen norske produsenter våget å levere varer til IKEA, av frykt for å miste sine andre kunder. Så lenge markedet var beskyttet ville dette vært et effektivt middel mot en outsider. IKEAs løsning, å importere alle varene sine, tydeliggjorde at EFTA-samarbeidet hadde endret rammebetingelsene for møbelbransjen.
I begynnelsen av 1970-årene kan man se en viss endring i Møbelhandlernes landsforbunds holdninger til de nye forholdene i møbelhandelen. Det andre hovedspørsmålet mitt har derfor vært å se om disse endringene kun var et utslag av at møbelhandlerne ga etter for ytre press eller om det også var krefter som virket innad i organisasjonen for endring. Jeg kom til den konklusjon at selv om det var endringsvilje innad i Møbelhandlernes Landsforbund, representerte denne ingen ny utvikling. Møbelhandlerne internaliserte kun de tiltakene de ble påpresset utenfra. | nor |