Reetablering og strid i etterkrigstidens fredsbevegelse : norsk og internasjonal fredsbevegelse 1945 til 1950

Abstract

Utgangspunktet for oppgaven bygger på en forestilling om at erfaringene fra andre verdenskrig ble formende for fredsbevegelsens utvikling perioden 1945 til 1950. Det har derfor hvert interessant stille spørsmål om hvorvidt denne forestillingen faktisk holder mål, og hvorfor og hvordan erfaringene fra andre verdenskrig eventuelt ble formende for etterkrigstidens fredsbevegelse. Norske og internasjonale fredsorganisasjoner har vært sentrale i undersøkelsen, og har fungert som en inngangsport til en helhetlig forståelse av fredsarbeidet i perioden. Andre verdenskrig førte først og fremst til en kraftig reduksjon av fredsbevegelsens omfang. Det ble derfor nødvendig å sette i gang et omfattende reetableringsarbeid av fredsorganisasjonene. Under arbeidet med å bygge opp igjen det som hadde vært i mellomkrigstiden, viste det seg at en større del av fredsbevegelsen i løpet av krigen hadde gått bort i fra sitt pasifistiske grunnsyn. I likhet med miljøet utenfor fredsbevegelsen ble det stor oppslutning om Forsvaret som det mest formålstjenlige tiltaket i arbeidet for å sikre freden. Arbeidet med oppgaven har vist at det er hold i forestillingen om at andre verdenskrig ble formende for etterkrigstidens fredsbevegelse. Grunnen til det, er hovedsakelig fordi fredsbevegelsens pasifistiske idégrunnlaget viste seg å ikke holdt mål i møtet med totalitære regimer. Holdningene til hvilke muligheter en pasifistisk orientert fredsbevegelse for fremtiden ville ha i møte med nye omfattende kriger, ble derfor retningsgivende for dens utforming i etterkrigstiden.