Den som gir, vil ha noe igjen : konger, stormenn, flokker og kongsmakt i norsk høymiddelalder

Abstract

Målsettingen for oppgaven har vært å undersøke etablering og opprettholdelse av kongsmakt i norsk høymiddelalder, med fokus på konge, stormenn og flokker som de politiske aktørene. Kildene som er benyttet i undersøkelsen er kongesagaene fra Magnus Blinde og Harald Gilles saga til Håkon Håkonssons saga. Disse er samtidssagaer og representerer derfor færre kildekritiske problemer enn bruk av fortidssagaer. Årsaken til at flokker og stormenn ønsket å gi kongsnavn lå i ressurskrisen, men konkurransesituasjonen mellom ulike konger var en betingelse for store deler av det politiske spillet som foregikk mellom 1157 og 1240. Å gi kongsnavn til et selvvalgt kongsemne ble en strategi for selvopprettholdelse for flokk og stormenn. Å gi kongsnavn eller ta til konge var en gave som fungerte etter samme remuneratoriske prinsipp som gavebytter generelt. Kongsnavnet etablerte vennskap mellom giver og mottaker, og giver forventet gjengaver. Den vanligste gjengaven for kongsnavn var navnebøter. Formelt sett ga navnebøter kun rett til begrensede inntekter fra kongen, men i virkeligheten fikk mottakerne enerett på kongedømmets administrative stillinger med fordelene dette innebar. Det etablerte vennskapsforholdet måtte vedlikeholdes hvis kongen ville beholde sine følgesmenns støtte. Gavene fra denne vedlikeholdsprosessen var ytterligere en grunn til at flokk og stormenn var villige til anerkjenne kongsmakt. Kongens behov for vedlikeholde sine relasjoner har utspring i flere ting. I et politisk system basert på personlige bånd utgjorde kongens støttespillere venner en elementær del av hans maktgrunnlag. Fordi både vennskap og troskap i stor grad var pragmatiske institusjoner, og utsatt for subjektiv fortolkning, var kongene avhengige av å holde disse relasjonene ved like for å unngå frafall i maktgrunnlaget, eller forhindre andre hendelser som kunne utgjøre en trussel mot kongedømmets stilling. Vedlikeholdsgaver var en av kongens viktigste ressurser for å sikre seg sine følgesmenns oppslutning. I særtilfeller ser man også at jarlsnavn eller i Skule Bårdssons tilfelle hertugtittelen ble benyttet med tilsvarende hensikt.