Norsk oljepolitikk i internasjonal kontekst 1973-74 : Norges forhold til OPEC og etableringen av IEA

Abstract

Den norske linjen i oljepolitiske spørsmål ble i årene 1973-74 preget av endringene i den internasjonale oljepolitiske kontekst. Forholdene i det internasjonale energimarkedet var særdeles sensitiv grunnet maktforskyvningen fra de vestlige multinasjonale selskapene over til de største oljeeksporterende landene, som var ikke-vestlige utviklingsland. De største oljeeksportørene var organisert i Organisasjonen av de oljeeksporterende land (OPEC). Maktforskyvningen medførte en generell uro for fremtidig oljeforsyning til de vestlige konsumentlandene, og forholdene fikk betegnelsen oljekrisen i samtiden. Som en motvekt til de nye maktforholdene ble Det internasjonale energibyrå (IEA) etablert i 1974 ved amerikansk initiativ, for å styrke de vestlige importinteressene i markedet.

Norge var en ny oljeeksportør i løpet av perioden, og kom til å få en rekke fellesinteresser med en sterk organisasjon som fremmet eksportinteressene i markedet. USA advarte på sin side de vestlige landene mot ethvert samarbeid med OPEC. Hvilken innvirkning fikk det på Norges forhold til OPEC at landets viktigste samarbeidspartner gikk så hardt ut mot organisasjonen? Denne masteroppgaven beskriver og forklarer de norske interessene, målsettingene og vurderingene i oljepolitiske spørsmål i løpet av 1973-74. Norge var i en mellomstilling og situasjonen oppmuntret til å etablere en brobyggerlinje mellom interessene i markedet.

Selv om det var nye spørsmål som de norske aktørene i utenrikspolitikken måtte forholde seg til, er det mulig å se en kontinuitet i den norske fremtreden. Den atlantiske orienteringen og beskyttelse av de norske særinteressene (det vil si næringsinteressene) stod sentralt. Denne oppgaven vil vise at brobyggeridealet på mange måter fungerte selvhjelpende.