Abstract
Oppgaven handler om Norsk Hydros forsøk på å bringe selskapet inn i nye
bransjer i perioden fra 1985 til 1993. Utgangspunktet for arbeidet var
en ny divisjon, den såkalte utviklingsdivisjonen, som etterhvert ble
hetende Hydro Innovation. Men i tillegg fokuserer jeg også på den
sterke interessen for fiskeoppdrett, som hadde foregått i selskapet
siden 1970-årene.
Hydro Innovation gjorde eksperimenter innenfor biotekniologi,
gruvedrift, legemidler, optisk fiber og motorteknologi.
Bioteknologiaktivitetene resulterte i preparatet Omacor, som ble
registrert i 1994, og gruveengasjementet førte til at man åpnet en
gullgruve i Sverige, som produserte noen år. Fiskeoppdretten på sin
side ble svært vellykket gjennom datterseksapet Hydro Seafood.
Resultatene fra de andre virksomhetene var magre.
Oppgaven forsøker å tolke disse initiativene ved å bruke to av
økonomihistoriefagets vanligste teorier, den såkalte
transaksjonskostnadsteorien, og de ressursbaserte forklaringene.
Konklusjonen er at disse teoriene har begrenset forklaringskraft i
dette tilfellet, og at forklaringen snarere er å finne i forhold som i
større grad angår markedet. Hydros ønske om å redusere selskapets
sårbarhet for konjunktursvingninger spilte en rolle, og det samme
gjorde behovet for å komme seg inn bransjer hvor man antok at den
langsiktige lønnsomheten ville være høyere enn for de fire
hovedområdene. Den store interessen for teorier om "post-fordisme" på
1980-tallet hadsde betydning.