| dc.description.abstract | Det ryker av ruinene i Europa etter 2. verdenskrig. I Norge ligger den fremtidige velferdsstaten i støpeskjeen, men først må landet reises på ny. Behovet for arbeidskraft er stort, og gjør seg ikke minst gjeldende i yrker som til vanlig sysselsetter kvinnelig arbeidskraft i stor utstrekning, slik som i tekstil- og bekledningsindustrien, skotøyindustrien, næringsmiddelindustrien, hotell- og kafédriften, pleie- og sykehjelp og hushjelp. Samtidig har landet en stor andel kvinner tilgjengelige som en ubrukt arbeidsressurs i gruppen gifte husmødre. Disse kvinnene er gjerne hjemmeværende med barn, og mange er dermed utelukket fra å kunne jobbe heltid. Organisert deltidsarbeid innenfor et regulert arbeidsmarked var et ukjent fenomen etter 2. verdenskrig. Behovet for arbeidskraft fører imidlertid til at spørsmålet om kvinner og deltidsjobbing blir løftet opp på et politisk nivå.
For den 7. februar 1947 nedsatte Sosialdepartementet en komité som skulle utrede spørsmålet om tiltak for å øke tilgangen på kvinnelig arbeidskraft i arbeidslivet. Formann i komitéen var konsultativ statsråd for sosiale saker, Aaslaug Aasland fra Det Norske Arbeiderparti. Aasland blir forøvrig Nordens første kvinnelige sosialminister etter Sven Oftedals død året etter. Komitéen skrev ferdig innstillingen Tilråding om rådgjerder for å øke tilgangen på kvinnelig arbeidskraft i arbeidslivet. I innstillingen anbefaler komitéen en rekke ulike tiltak man mener vil legge forholdene bedre til rette for å få kvinner ut i deltidsarbeide. Men innstillingen kom aldri ut til offentligheten eller ut til de parlamentariske kanalene. Hva var årsaken til at denne ferdige komitéinnstillingen aldri ble brukt, og hvorfor ble ikke intensjonene fulgt opp? Og hvorfor ble ikke en type arbeidsdeling som deltidsarbeide noen virkelig suksess før på 1970-tallet? Dette er noen av hovedspørsmålene jeg har drøftet i oppgaven.
På 1950-tallet fant det sted en diskusjon i det offentlige rom om de ikke helt unge kvinnene og arbeidsmarkedet Spor etter denne diskusjonen er funnet i DNAs Kvinnesekretariat, og utredningen fra Utvalget til å utrede spørsmålet med å få ikke helt unge kvinner inn i arbeidslivet (Hagalia-komitéen) som ble nedsatt i 1956 berører denne problematikken. Utvalget bygde videre på noen av anbefalingene fra deltid-innstillingen, og anbefalte også å legge forholdene til rette for deltidsarbeid i sin konklusjon. Hva kom ut av komitéens arbeid, og hvorfor konsentrerte man seg nå om gruppen de ikke helt unge ?
Oppgaven er avgrenset kronologisk til rundt 1960. Da er spørsmålet blitt satt på dagsordenen igjen, ikke minst gjennom Innstilling 1959. Situasjonen var en annen rundt 1960 enn i 1948: En ny kontekst, nye problemstillinger, samt en ny generasjon arbeidskraft som kom inn på arbeidsmarkedet. I dag er deltidsarbeid en selvfølgelig og utbredt ordning, i det minste for kvinner. Men årene mellom 1945 og 1960 rommet store endringer, ikke minst når det gjaldt mentalitet.
Yvonne Hirdman har i boken Med kluven tunga skrevet om et svensk motstykke til komitéen som ble nedsatt av det norske sosialdepartementet i 1947. Både Norge og Sverige hadde i årene etter 2. verdenskrig et stort behov for arbeidskraft. I Sverige ble kvinnenes deltakelse på arbeidsmarkedet knyttet opp mot spørsmålet om likelønn. Bakgrunnen var en økende misnøye med at kvinnelønnene lå på mellom 60-67 prosent i forhold til mennenes lønn.
I Sverige var det fagbevegelsen som både reiste problemstilingen, og drev spørsmålet frem. I motsetning til i Norge kom det i Sverige også en viktig verdidebatt omkring dette spørsmålet. En annen forskjell er at denne problematikken i Sverige ble løftet opp på et politisk nivå av kvinnepolitikere i riksdagen. Det var også kvinnepolitikerne som fikk initiert at utredningen blir satt ned. Disse tok også opp spørsmålet om å nedfelle likelønn i lovverket. Sverige ble utfallet annerledes ved at man i en helt annen grad inkluderte gifte kvinner generelt i arbeidslivet, og ikke bare i deltidsarbeide. Jeg har sett nærmere på Hirdmans funn, og har lagt an et komparativt perspektiv.
Svært lite er blitt gjort av forskning rundt spørsmålet om hvorfor ikke kombinasjonen kvinner og deltid ble noen suksess i årene rett etter 2. verdenskrig. Fenomenet er kun forklart deskriptivt. Men kvinner og arbeidsmarked er det til gjengjeld blitt gjort mye på. I artikkelen Familiepolitikkens grense ved likestilling light i Anne Lise Ellingsæter og Arnlaug Leira: Velferdsstaten og familien, peker Kari Skrede på at deltid og kvinner ikke ble satt på dagsordenen i offentlige utredninger før tidlig på 70-tallet Selv om arbeidet til komitéen som skulle utrede spørsmålet om tiltak for å øke tilgangen på kvinnelig arbeidskraft i arbeidslivet aldri ble en offisiell offentlig utredning, må likevel en liten del av norsk kvinne- og arbeidslivshistorie skrives om. Spørsmålet ble tatt opp i norske utredninger før tidlig på 1970-tallet, faktisk over to tiår tidligere. | nor |