"Angreb kan tænkes rettet baade fra Land- og fra Søsiden" : militære tiltak og vurderinger i Trøndelag 1890-1905

Abstract

Tradisjonelt har norske historikere hevdet at Stortingets forsmedelige tilbaketog i konsulatsaksspørsmålet i 1895 resulterte i norsk opprustning rettet mot unionspartneren Sverige. I Trøndelag var imidlertid dette knappest tilfelle. I stedet var det frykten for Russland som preget de militære tiltakene og vurderingene i Trøndelag helt frem til unionsoppløsningen. Ved inngangen til 1890-årene hadde russerfrykt og jernbaneutbygging i både svenske og finske nordområder gitt spire til frykt for russiske ambisjoner i de forente rikers nordligste områder. Norrbotten ble etterhvert ansett som en sannsynlig krigsskueplass, og forsvaret av dette området måtte besørges av militære avdelinger i fredstid forlagt til Trøndelag og Jämtland. Derfor ble det mellom 1891 og 1895 lagt detaljerte militære planer for å sende Trondhjemske Brigade til Nord-Sverige i krig. Samtidig ble det utviklet en forestilling om at Russland kunne angripe Trøndelag sjøveien som en bimanøver til et angrep mot Nord-Sverige. Dette ga seg utslag i sterke fagmilitære krav om å befeste Trondhjemsfjorden. Stortingets tilbaketog under inntrykket av svenske krigstrusler i 1895 gjorde videre fellesplanlegging umulig, men Stortingets venstreflertall bevilget imidlertid penger til å befeste Trondhjemsfjorden. Dette tiltaket kan knappest sies å ha vært rettet mot Sverige, selv om flere stortingsrepresentanter ga uttrykk for at frykt for Sverige motiverte bevilgningen. Brodden mot Sverige var imidlertid mer åpenbar i 1899. Da bevilget Stortinget etter regjeringens initiativ et par hundre tusen kroner til et østvendt festningsanlegg i Stjørdalen. Det norske militærapparatet hadde derimot ikke uttrykt noe ønske om et slik anlegg. Først etter stortingsbevilgningen ble de fagmilitære instansene trukket inn, hvilket resulterte i en langdryg planleggings- og byggeprosess. I mellomtiden hadde kong Oscar II vært rasende over hva han oppfattet som hemmelige norske rustninger mot Sverige, og festningen i Stjørdalen ble til slutt gjort mulig som følge av et sammensatt kompromiss mellom regjeringen og kongen. Da hadde unionsvennlige norske generaler roet kongen ved å forsikre om at anlegget var ment mot en fiende som angrep Trøndelag gjennom Jämtland. Det er allikevel ingen grunn til å tro at forestillingen om et slik krigsscenario var et spill for galleriet fra generalenes side. Etter århundreskiftet ble det iverksatt en større opprustning mot Sverige på Østlandet. Ildsjelene bak de såkalte grensefestningene så imidlertid intet behov for slike festninger i Trøndelag. I stedet var det frykten for russiske ambisjoner som dominerte de militære vurderingene her, også i norske unionsfiendtlige venstrekretser. Manifestasjonen av dette kom i 1903, da den unionsfiendtlige og radikale generalstabssjef Hakon Hansen gikk med på å legge nye planer for å sende Trondhjemske Brigade til Nord-Sverige. De nye planene ble riktignok preget av unionskonflikten ved at det ble unngått utveksling av sensitive militære hemmeligheter, men allikevel viser planene at frykten for Russland var den primære trusselforestillingen nord for Dovre. Derfor var de militære tiltakene som ble iverksatt i Trøndelag i forbindelse med unionsoppløsningen langt på vei et brudd med etablerte trusselforestillinger. Det fantes ingen betydelige festningsanlegg som kunne stanse en svensk angriper. Det fantes ingen anvendbare planer for hvordan et angrep østfra skulle møtes. Det hadde heller ikke blitt øvet i nevneverdig grad under forutsetning av et slik angrep. Derfor ble den militære situasjonen i Trøndelag i 1905 oppfattet som særlig prekær. Til dette kom at sjefen for den svenske arméfordelingen i Jämtland hadde vært en sentral drivkraft i den svenske krigsplanleggingen mot Norge etter 1895, og således trolig var den best forberedte svenske arméfordelingssjefen i 1905. Kuriøst nok fryktet han oppriktig at Trondhjemske Brigade ville gå til angrep for å forstyrre svensk oppmarsj, hvilket medførte at han uroet seg sterkt over de militære tiltakene som ble iverksatt på norsk side av grensen. Imidlertid var de politiske båndene på begge lands militærapparater sterke og krigsviljen liten. Derfor ble det ikke krig i 1905. Samtidig kan det altså heller ikke sies at Trøndelag hadde blitt gjenstand for noen målrettet norsk opprustning mot Sverige. Primatet her var russerfrykten og den strategiske sammenbindingen med Nord-Sverige.