Havbunnens rikdommer : Norges rolle på FNs havrettskonferanser 1958-1982

Abstract

Denne oppgaven har undersøkt Norges holdninger til folkerettsregler angående kontinentalsokkelen. FN arrangerte i 1958 den første havrettskonferansen, hvor havets folkerett skulle kodifiseres. På denne konferansen fikk kyststatene rettigheter til utnyttelsen av havbunnens ressurser. For Norge var sokkelspørsmålet på det daværende tidspunkt ikke et prioritert spørsmål.

På 1960-tallet fattet internasjonale oljeselskapet interesse for sokkelen i Nordsjøen og ønsket å undersøke mulighetene for om det fantes olje- og gassressurser. Norske myndigheter proklamerte nasjonal suverenitet over den norske sokkelen i 1963 for å sikre seg eiendomsretten. I løpet av 1960-tallet ble delelinjene mot den britiske og danske sokkelen fastsatt.

I 1973 ble det på nytt arrangert en havrettskonferanse i FNs regi. På denne konferansen fikk sokkelspørsmålene en helt annen betydning for Norge. Norge inntok ikke en like passiv rolle som på den første konferansen. Men hadde funn av olje og gass på norsk sokkel endret Norges holdning til folkerettsreglenes utforming angående sokkelen? Og fikk en eventuell holdningsendring betydning for den norske delegasjonens gjennomslagskraft på konferansen? Sokkelproblematikkens økende betydning for Norge er det liten tvil om etter funnene i Nordsjøen på slutten av 1960-tallet. Likevel, Norge hadde som småstat interesse av at folkerettsregler ble utformet på generell basis. I et maktorientert internasjonalt samfunn er det vanskelig for en småstat å hevde sine interesser uten å ha et internasjonalt regleverk å støtte seg til. Selv om Norge på den første havrettskonferansen ikke hadde interesser knyttet til kontinentalsokkelen støttet delegasjonen utarbeidelsen av regler på dette feltet, regler som i ettertid skulle vise seg å være svært gunstige for Norge.