| dc.description.abstract | Denne fremstillingen behandler forholdet mellom Norge og USA i de årene Lyndon B. Johnson var president, fra 1963 til 1969. Med forhold mener jeg de politiske, økonomiske og militære forhold mellom de to landene, og det har vært et bevisst valg å ikke ta opp de kulturelle forhold, da dette er så omfattende at det kan bli viet en egen oppgave til dette. Mitt overordnede perspektiv har vært å vise dualismen i norsk politikk, mellom på den ene siden ønsket om en best mulig beskyttelse av nordflanken og samarbeid med de allierte her, og på den annen side ønsket om å kontrollere de alliertes aktivitet her og unngå å provosere Sovjetunionen i dette sensitive området. Jeg har sett på de tiltak som Norge iverksatte for å minske spenningen i nord, hvordan USA reagerte på dette, og hvilken rolle det spilte for forholdet mellom Norge og USA. Norsk kritikk mot USA var økende i denne perioden, og jeg ville vise at det faktisk ble et noe kjøligere forhold mellom de to allierte som følge av dette.
Shippingpolitikk var et området der Norge og USA hadde ulike oppfatninger, og ikke kunne synes å komme til enighet. Norsk kritikk av amerikansk shippingpolitikk gikk først og fremst ut på at amerikanske tiltak for å beskytte sin egen flåte gikk ut over konkurranseevnen til den norske handelsflåten, som trivdes best under fri konkurranse. Det var likevel ikke mye norsk kritikk, og heller ikke norsk samarbeid med andre shippingnasjoner kunne gjøre med den amerikanske politikken. Sett i det store bildet var dette en mindre uenighet mellom to land som stort sett hadde sammenfallende syn på ting.
Det militære samarbeidet mellom Norge på den ene siden og USA og NATO på den andre siden var omfattende. Amerikanerne investerte store summer for å bygge ut det norske forsvaret, mens Norges bidrag til det vestlige samarbeidet i hovedsak var etterretning. Flere gunstige avtaler om våpen- og utstyrsleveranser ble utarbeidet mellom Norge og USA, både utenfor og innenfor det amerikanske militære assistanseprogrammet. Amerikanerne presset stadig på for at Norge skulle øke sine bevilgninger til forsvarsbudsjettet, som de mente var sterkt trengende. Norske tiltak for å minske spenningen i nord, som nektelse av fremmede lands baser på norsk jord skapte visse gnisninger med de allierte. Likevel ser det ut til at alliert kritikk ble mindre med innførelsen av fleksibelt svar som forsvarsstrategi, som gav økt forståelse for at den norske lavspenningspolitikken kanskje var det beste alternativet i dette sensitive området.
Det var en norsk grunnholdning at spredelse av atomvåpen var et onde, og Norge nektet blant annet oppbevarelse av atomvåpen på norsk jord i fredstid. Det var også en kritikk mot MLF, planen om en multilateral atomstyrke for NATO. Norske restriksjoner på dette feltet skapte irritasjon blant de allierte, men også på dette området ser det ut til at overgangen til fleksibelt svar gav økt forståelse for norsk atompolitikk, dessuten gjorde ny våpenteknologisk utvikling at lagring av atomvåpen på norsk jord ble en mindre viktig sak.
I en del av den norske befolkningen kom det alltid til å eksistere et ønske om å trekke Norge ut av NATO. Blant politikere var det derimot et overveldene flertall som ønsket å fortsette medlemskapet. I 1968 kom NATO-medlemskapet opp til vurdering og avstemming i Stortinget, og viste et overveldene flertall for fortsatt medlemskap. Dette var nok en refleksjon på at en følte at Norge ikke hadde noe realistisk alternativ til alliansen. Økt kritikk mot amerikansk utenrikspolitikk, og den følelsen en hadde av at Norge ble medskyldig i dette gjennom sitt alliansemedlemskap var en av grunnene til økt kritikk mot NATO-medlemskap.
Særlig Vietnam-krigen fikk stor negativ oppmerksomhet i Norge. Med regjeringsskifte høsten 1965 ble kritikken ennå mer høylytt, og en kan fra nå av spore et gradvis kjøligere forhold mellom Washington og Oslo som følge av dette. Amerikanerne uttrykkte at de hadde foretrukket samarbeid med den tidligere Arbeiderpartiregjeringen. Men det var norsk kritikk av USAs Vietnam-politikk som ser ut til å ha åpnet muligheten for Norge som en forhandlingskanal mellom Nord-Vietnam og USA i 1967. Selv om denne kanalen døde ut førte det Norge inn i en verden av hemmelig diplomati, og det viste hvilken lit amerikanene satte til Norge.
Selv om kritikken mot USA var økende i denne perioden, og en kan se utviklingen av et gradvis noe kjøligere forhold mellom Norge og USA, så var samarbeidet sett i det store bildet mellom de to allierte fortsatt nært og godt. | nor |