USAs politikk overfor Afghanistan 1979-1980

Abstract

Temaet for denne oppgaven er USAs politikk overfor Afghanistan fra 1979 til 1980. Mer spesifikt handler oppgaven om hvordan USA forholdt seg til den afghanske motstandsbevegelsen og Afghanistan som strategisk buffer året før og etter den sovjetiske invasjonen i desember 1979. Jeg fokuserer på hvordan den amerikanske administrasjonen utformet politikken sin overfor Afghanistan i lys av den internasjonale utviklingen, de lokale forutsetningene rundt Afghanistan og den ideologiske drivkraften hos aktørene. USA fulgte bare så vidt med på hva som foregikk i Afghanistan på begynnelsen av 1979, hovedsakelig fordi Afghanistan var ansett for å være en buffer mot sovjetisk innflytelse i Sørvest-Asia. Etter kommunistkuppet i Kabul i april 1978 hadde likevel Jimmy Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver Brzezinski blitt litt mer oppmerksom fordi han fryktet at Sovjetunionen hadde ambisjoner om å invadere Pakistan eller Midtøsten. Da USAs posisjon kollapset i januar 1979 ble Afghanistan litt viktigere. Samtidig hadde det oppstått en motstandsbevegelse i Afghanistan som viste styrke ved å erobre Herat i Vest-Afghanistan i over en uke. I forbindelse med dette besluttet Carter med påtrykk fra Brzezinski at USA skulle sende ikke-militær hjelp til motstanden. Bakgrunnen for denne hjelpen er antageligvis Brzezinskis engasjement, fordi Carter ikke hadde noen fornuftig grunn til å hjelpe motstanden. Han var dypt involvert i prosessen for å få SALT II signert og ønsket ikke å gjøre situasjonen mer spent enn det den var. Men Brzezinski hadde etter hvert begynt å se for seg at en invasjon i Afghanistan var uunngåelig, og ville dermed hjelpe motstanden. Han fikk gjennomslag for ikke-militær hjelp, antageligvis fordi den ikke ville ha noen påvirkning på situasjonen i Afghanistan. Den 24. desember 1979 invaderte Sovjetunionen Afghanistan for å skifte ut det kommunistiske regimet i Kabul, fordi det ikke klarte å få orden på den urolige situasjonen. USA reagerte kraftig med sanksjoner, etablering av Carter-doktrinen og mer hjelp til motstanden, denne gangen militær. De fryktet at Sovjetunionen skulle ekspandere videre etter Afghanistan, og formålet med hjelpen var å oppholde Sovjetunionen slik at de ikke klarte å ekspandere. Grunnen var at hvis USA skulle stå ved løftet sitt om å beskytte Sørvest-Asia ville det bety en mulig atomkrig eller en verdensomspennende konflikt med Sovjetunionen. USA hadde nemlig ikke nok konvensjonelle styrker. Da det etter hvert ble klart at Sovjetunionen ikke skulle ekspandere, og USA hadde klart å bygge opp styrkeforholdet i Sørvest-Asia opprettholdt USA likevel støtten til motstanden. Grunnen var at Carter ikke ville akseptere en normalisering av situasjonen, men ønsket å presse ut Sovjetunionen ved hjelp av motstanden. For å få til dette måtte han bryte med mange av de verdiene han selv hadde tatt med inn i administrasjonen. Grunnen er at han ikke ville godta at Sovjetunionen hadde handlet på sikkerhetspolitisk grunnlag, selv om indisiene var sterke på dette. Han handlet også slik at Afghanistan så ut til å være et amerikansk interesseområde, noe som gjorde Sovjetunionen enda mer paranoid. Jeg konstaterer at USA handlet ut ifra sikkerhetspolitiske vurderinger når de hjalp motstanden i Afghanistan, og ikke av kyniske eller naive grunner. Men det viser seg også at Carter og Brzezinski lukket øynene for helt fundamentale fakta om situasjonen, og dermed bidro til å gjøre situasjonen verre enn det den burde ha vært. Det førte til at USA bidro til å fremprovosere det de prøvde å motarbeide fordi de hadde en antagelse om Sovjetunionens intensjoner som ikke stemte. Den manglende viljen til å sette seg inn i Sovjetunionens motiv var altså opphavet til en konflikt som til syvende og sist fikk svært store konsekvenser for Afghanistan, men også for Carters ideal om et mer humanistisk, idealistisk og bevisst USA.